Dommedag ifølge Yodok III

Introduksjonen til konserten med det norsk-belgiske bandet Yodok III med danserne Fløen/Sanders/Strugstad i Teatret Vårt torsdag ettermiddag ble like godt foretatt utenfor lokalet, i trappa inn til salen.

Og det var på mange måter like greit, for en introduksjon inne i salen ville ha forstyrret mye av lydeffektene som etter hvert preget denne utmerkede forestillingen.

For det var en forestilling, og ingen ren konsert. I tillegg ble det en orgie i lys, som vi aldri har sett maken til på Moldejazz eller andre jazzfestivaler man har frekventert.

Det åpner med knallharde trommer fra Tomas Järmyr, og vi tenker at det ikke er tilfeldig at han har overtatt trommestolen i Motorpsycho. Gitaren til belgiske Dirk Serries kommer truende smygende. Røyken omslutter de tre danserne som ligger i en haug på gulvet, og jeg tenker:

DOMMEDAG!

De ligger på gulvet foran scenen sammen med fem sakkosekker, som de starter å rulle seg rundt med. Musikken bygger seg opp. Det er rock av heftigste merke, og jeg tenker at om Yodok III hadde spilt alene, ville de passet perfekt på Punkt-festivalen i Kristiansand.

Lysdesignet skifter hele tiden, og er tredimensjonal. Lysdesigneren Ingrid Skanke Høsøien lager en stemning med lyset som gjør opplevelsen av dommedag komplett. Men nusikken alene blir kanskje litt stillestående. Det er tung elektronika, med Järmyrs trommer som hovedelement. Kristoffer Los eufonium og tuba kommer inn og legger et enda dystrere skjær over det hele, og Serries gitar hyler.

Men så vokser musikken. Jeg føler det langt inn i ryggmargen. Og man kan føle at planeten blir inntatt av utenomjordiske vesener og en horde ufoer. Vi er inne i Motorpsycho-avdelingen, når de trøkker mest på, og vi bare venter på eksplosjonen. Danserne beveger seg rastløst rundt foran scenen og prøver nærmest å komme seg unna lysene fra ufoene. Kristoffer Los tuba sender ut et “viktig melding, lytt til radio”-signal. Og så smeller det, og verden går i knas.

Så blir det stille, men ikke lenge, men lenge nok til at vi som sitter “på utsiden” og betrakter dette scenariet får en mulighet til å trekke pusten.

Og plutselig kommer kavaleriet masjerende inn. Med Järmyrs trommemarsj får vi på mange måter et håp om at ikke alt har gått til helevete, og at det fremdeles finnes håp. En av danserne rører på seg, og reiser seg opp. Som var hun den eneste som hadde overlevd dommedag. Hun ser seg rundt, og ser at hun er alene, og danser vakkert rundt som på leting etter de andre, mulige jordboerne.

Etter hvert utvikler musikken seg igjen, de andre musikerne kommer inn, og musikken vokser. Det finnes et håp langt der framme. De to andre danserne “våkner” og starter å bevege seg sakte rundt mellom lyskjeglene. Og det er som ufoene har trukket seg tilbake. De fant vel ut at denne kloden ikke var veldig spennende.

Her er så underligt … Det er som om de har gjort poeten Sigbjørn Obstfelders ord til sine: “Jeg ser, jeg ser … Jeg er vist kommet på en feil klode!”

Musikken vokser enda en gang, og danserne griper fatt i hver sin saccosekk som de sveiver rundt for å fjerne røyken fra ruinene som hele tiden strømmer ut over dem. Og verdensfreden er nok en gang i ferd med å brytes. Saccosekkene veives heftigere og heftigere rundt, som om danserne drev med trening i innendørs sleggekast, og vi på første rad følte oss på ingen måte trygge.

Musikken bare vokser. Det blir heftigere og heftigere inne i de fantastiske lyskulissene vi har fått være en del av. Og vi tenker at vi får enda en dommedag. Men så roer det hele seg litt ned igjen, og vi glir sakte inn i slutten.

Man kan oppleve denne forestillingen på mange forskjellige måter. Men det er liten tvil om at mye handler om politikk. Enten den versjonen jeg har valgt, med invasjon fra rommet, eller man kan tenke seg at det er en atomkrig som bryter ut.  Og det er det som kanskje fascinerer mest med forestillingen. De fleste som var til stede har sin egen oppfattelse av hva man opplevde. Det er nesten som å lese en filmatisert bok, man danner seg sine egne bilder, og nesten alltid blir det en nedtur å se filmen. Her gikk vi rett inn i “filmen” som var skremmende, usigelig vakker, og tøffere enn Dovreekspressen i en vinterstorm.

En fantastisk opplevelse, hvor heftig elektronika (eller støyrelatert dronemusikk), kombinert med flott dans, gjorde opplevelsen fullkommen!