Det var et overraskende godt oppmøte på onsdagens klubbkveld på Teatret Vårt. Overraskende musikk var det også! Selv for en blasert musikkviter.

Konferansier Arne Torvik minnet oss ved konsertens innleding på hva R+R=NOW er tuftet på, nemlig Nina Simones uttalelse om at “Kunstnere må reflektere og respondere på sin egen samtid”.

R+R=NOW/Christian Scott. Foto: Ruben Olsen Lærk

Sjåvet fikk en trøblete start, da det var problemer med teknikken, men det var jo ingen sak! Glasper hadde ingen skrupler med å lage stand-up i mellomtiden. Da vi hadde ledd bort sorgene våre fikk vi omsider i gang beatsa.

Innledningsvis trakterte Christian Scott en trompet som så ut som den hadde vært en runde i tørketrommelen. Dette er tydeligvis en greie. Han innledet kveldens første kor med stoisk kulhet og glimret i alle registerets kriker og kroker. Han ble etter en tid etterfulgt av en noen ganger pianosolo fra Robert Glasper, der man noen ganger kunne skimte Oscar Peterson løpe over klavituret. Den var som en bekymringsløs båttur, med glitrende og uskyldsrent hav på en solskinnsdag. Brått skytes det inn en referanse til Herbie Hancocks «Cantaloupe Island». (Det må nevnes i samme åndedrag at pianist og saksofonist Terrace Martin har produsert Herbie Hancock i det siste.)

R+R=NOW/Robert Glasper. Foto: Ruben Olsen Lærk

Den tredje komposisjonen dras i gang av en lett frenetisk og eggende bassolo, traktert av Derrick Hodge, som så blir overlappet av nok en trompetsolo. Denne er av en ganske annen art. Frustrert, vemodig, sint? Lange, manende toner. Tidvis Molværesque. Og tidvis følelsen av at det regner på vindusruta med Dido syngende “My tea’s gone cold, I wondering why I got out of bed at all”.

R+R NOW/Terrace Martin. Foto: Ruben Olsen Lærk

Så skifter det kort til Massive Attacks “Teardop” som nærmeste personlige referanse, med vocodert vokal, I fallende moll-skala.

“You’ll be on my mind!” synges det. Lengtende. Visper, rider og kantslag som driver.

Et stykke forbi det igjen, kunne jeg sågar øyne folk som sto og digget til Justin Tyson frijazzede trommesolo. Det er en første gang for alt, sier de, også et frijazzdiggende hiphop-publikum. Som om ikke det var nok, ble det disket opp et vilt beatbox-nummer, signert Taylor McFerrin på elektronikk og vokaltrakt. Dæven han steiki være, ville vi sagt der jeg kommer fra. Det var nesten ikke til å tro!

“Relax yourself, girl, please settle down,” messet Glasper til meg etterpå. Jeg ble visst litt revet med. Cover-versjonen av «Electric Relaxation» bøtet godt på det, og vi kunne la øss flyte med videre på denne tømmervandringen som er så sømløst sammensatt. En musikalsk mosaikk av feltopptak (av blant annet Nina Simone), synthbass, modale harmonier i groove med vocoderloop.

R+R=NOW/. Foto: Ruben Olsen Lærk

En bassolo Thundercat hadde misunt, kanskje? Minst 5 minutter lang og med en virtuositet som fjetret publikum. Prøvde han å se hvor lenge vi kunne holde ut? Mot slutten dro han på med slapping, og da folk omsider hoiet for det, fikk vi i gang litt 80-talls marimba-hooks og deretter en vill og hesblesende altsaxsolo.

R+R=NOW. Foto: Ruben Olsen Lærk

Resten av konserten besto av 1 del funkfusion, 2 deler jazz,  2 deler hiphop, 1 del forvellede 80-tallssynthlyder, en spiseskje rikosjetterende trommesolo. Samtlige ingredienser vendt inn med en hel masse kjærlighet og så stekt i 90 minutter på høy varme.

Ekte.

R+R=NOW. Foto: Ruben Olsen Lærk

 

Besøkt 1 ganger
Previous post

Møt Siril Malmedal Hauge: Jazztalent, sanger og geriljakomponist

Next post

Dansegulvet er Rødt og Hått

Karoline Albrigtsen

Karoline Albrigtsen