Revolusjonens vakre røst

I samtale med Audun Vinger, ropte Maria Schneider ut et «call for a revolution» mot Big Data. Samtidig argumenterte hun sterkt for viktigheten av å jakte på det vakre i musikken, i livet – og blant fuglene.

For det ble selvsagt snakk om fugler også i dette møtet med Maria Schneider. Og spesielt om hennes favorittfugl. På Vingers spørsmål kom svaret kjapt: That is the blackburninan warbler, fortalte hun.

Fuglen som veier mindre enn 10 gram og som flyr fra Peru til Canada i løpet våren hvert eneste år. På veien må den feite seg opp for å makte flyturen. For å finne feit nok mat har den sin egen landingsplass på kysten av Georgia, før den en vårdag ankommer New York og Central Park.

Der i Central Park, er Maria Schneider på plass for å møte fuglen som på norsk har fått det håpløse navnet hemlokkparula. Eller på latin setophaga fusca. På dansk har den et mye bedre navn, ildsanger, mens det svenske navnet er mer fysisk beskrivende på denne favorittfuglen til Schneider, orangestrupig skogssångare. Mari Schneider forteller oss livaktig om det lysende orange brystet til denne fuglen som ankommer Central Park på våren. Og ikke minst dens vakre sang.

Schneider forteller om da hun og mannen kjøpte et landsted «out in the country». Etter at de hadde kjøpt stedet, viste det seg at ildsangeren hadde fast reirplass utenfor huset! Som hun sa: — Om det så hadde vært mugg i kjelleren, så var det reiret grunn god nok, det huset skulle jeg ha!

Fuglenes, og særlig hannenes, fjærprakt blir i Schneiders verden et bilde på det vakre i musikken. Særlig kommer det fram når Audun Vinger spør henne når det var hun hadde sin første kunstopplevelse.

Maria Schneiders mor var en habil pianist, hun spilte bl.a. Chopin på hjemmets slitne piano, men da naboen, Mrs. Butler, kom på visitas, ble øynene til den lille femåringen sperret opp. Mrs. Butler flyttet fra Chicago, og ankom den lille byen Windom, Minnesota i flagrende gevanter. Her spilte hun fletta av pianoet og familien Schneider, og den unge Maria fikk en skjellsettende opplevelse. Hun spilte et utviklet stride-piano som om hun var Art Tatum, og ble raskt etterpå hyret som jenteungens nye pianolærer.

— Hva vil du bli når du blir stor?, er et spørsmål også Maria Schneider fikk som barn. Hennes svar var enkelt og greit:
— I wanna be Mrs. Butler!

Men det var da Vinger og Schneider dreide inn mot teknologi og den moderne kapitalismens invadering, kartlegging og utnytting av både det private og det offentlige livet, at temperaturen steg. Og Schneider uttalte sitt «call for a revolution» mot det som gjerne betegnes som ‘Big Data‘. Om hun lykkes i sin oppfordring, er vel sannsynligheten stor for at Gil Scott-Heron får rett i sin rap-klassiker, «this revolution will not be televized»!

Som en rekke andre teknologiskeptikere, drar hun opp et scenarium som til forveksling likner plotet i Terminator-filmene. Etter at Skynet der oppnår et intelligensnivå som overgår menneskets, skjer den videre utviklingen av datanettverket så raskt at det er umulig å stoppe det.

Nå vil jeg ikke kalle de som inntar denne posisjonen for ludditer, oppkalt etter de tekstilarbeiderne som rev ned fabrikker og brant opp produksjonsmaskiner på begynnelsen av 1800-tallet, og som i ettertid er blitt synonymt med anti-teknologi. Men ludditene var ikke teknologihatere som var ute etter å stoppe den teknologiske utviklingen. Deres posisjon var å sikre arbeideres rettigheter og hindre kapitalistenes undergraving av arbeidernes praksisbaserte kompetanse.

Og akkurat som de virkelige ludditenes posisjon var mer teknologivennlig enn de i ettertid er kreditert for, er også Schneiders posisjon ikke mot enhver form for teknologi, men mot kapitalismens valg av implementeringsform av moderne informasjonsteknologi. Spesielt gjelder dette de nye gigantene som gjennom vårt eget, og frivillige, valg av adferd på nettet, bygger opp enorme datamengder om oss. Datamengder som kan misbrukes og som kan skape grunnlag for Skynet-liknende utviklingstrekk.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Men i dag ser vi at informasjon om oss utnyttes for enorm privat profitt. Når Google kan bruke millioner av dollars for å bekjempe EUs forsøk på regulering gjennom opphavsrettsdirektivet, viser vel det klart at det ikke bare er snakk om Big data, men også om big money.

Maria Schneider har i flere år kjempet for å sikre opphavsretten i den digitale økonomien. De som fikk med seg åpningsseremonien hørte hennes skarpe formuleringer og observasjoner der. Om ikke kan du lese hennes åpningstale her.

— Hva har Google skapt?, er hennes retoriske spørsmål. Og hvorfor får Spotify, Youtube og de andre lov til å kjøpe seg et grunnlag for å øke sin egen profitt enda mer, på et argument om at “i den digitale økonomien er opphavsretten gjort overflødig og irrelevant’? Og en påstand om at sikring av opphavsrett ikke lenger har en insentiv effekt innenfor kunst, musikk og litteratur? Her har hun et strålende godt argument som også er understøttet av enorme mengder forskning.

Den som påstår at insentiveffekten ikke er virksom lenger, forholder seg til den eksplosivt økende mengden som produseres, om det nå er skrevne ord, eller komponerte og improviserte toner og lyder, uten å forholde seg til noe slags begrep om kvalitet. Da likestiller man EDM-låta som lages på gutterommet til en 15-åring med en John Cage- eller Maria Schneider-komposisjon.

Da Audun Vinger, som et fortolkningsforsøk på Maria Schneiders flammende engasjement mot big data, lanserte formuleringen “we are all rats in a big experiment” fikk hun vann på mølla. Hvoretter hun igjen vender tilbake til det vakre, det skjønne. For som hun sier; “There are also birds that eat rats!”

I sin søken etter det vakre, vender hun stadig tilbake til fuglenes verden, og beskriver med hele seg hvordan mannlige bowerbirds, eller på norsk gartnerfugler, utsmykker reiret med gjenstander i sin  favorittfarge, plast og andre ting den finner, med sikte på tiltrekke seg oppmerksomheten til en potensiell partner. Hun velger altså reir etter hva hun synes om utsmykningen, om det er vakkert! Den hannen velges, som hun vurderer har det vakreste reiret.

Og det er da det kommer, hennes budskap til alle som skriver, spiller og utfører musikk, litteratur, bildende kunst osv. Ikke vær redd for det vakre! Omslutt det, bruk det, gjør det til ditt eget!

Samtalen tar en pause med et vokalt solobidrag fra Sissel Vera Pettersen. Inspirert av Maria Schneider lokker Pettersen fram både hegrer og en lang rekke andre sangfugler. Hegreflukt i morgentåke, står det på blokka mi. Magisk, trolsk … og vakkert!

— Hva vil framtida bringe?

— Det vet jeg ikke, svarer Maria Schneider, men uansett hva som skjer vil jeg ikke kunne se det før det er gått ti til tjue år. Det er kun i bakspeilet at jeg kan se at … da, der, den gangen skjedde det noe som forandret den veien musikken min har utviklet seg.

Som en illustrasjon beskrev hun den gangen hun var i Brasil første gangen. Før det, forklarte hun, var musikken min mørk, tung og dyster. Når jeg nå ser tilbake ser jeg at etter besøket i Brasil, kom det glede inn i musikken.

Avslutningsvis understreker hun noe av det hun lærte av David Bowie. Hun fortalte om hvordan hun alltid hadde vært redd for å mislykkes, for å feile. Også når hun skriver og utfører musikk. Da hun fortalte David Bowie om sin redsel, spurte hun ham om å si klart i fra om arbeidet hennes på låta Sue (or in a season of crime), der hun måtte hente fram igjen den tunge og dystre musikken igjen, var bra nok. David Bowies svar til henne var kort og godt at når du lager musikk, kan ikke noe virkelig gå galt.