Hun er så gjennomført stilig, Silje Nergaard. For en opplevelse det ble, klokka sju om morgenen, på festivalens femte dag!

Fenomenet “Brake of Day in Molde” tror jeg må være av verdenshistorisk karakter. Det er nesten ikke til å tro; her må det da ha vært oppimot 1500 mennesker!? 07.00! Folk sto og satt, på tribunen og oppe i lia. Noen få kom sikkert rett fra nachspiel, mens de fleste nok gikk på konsert før de skulle på jobb.

En folkefest av en annen verden. I skarp kontrast til 5-mila i Holmenkollen. Sommerens vakreste eventyr? Jeg tror ikke en gang Jurij Gagarin hadde bedre utsyn, da han som det første mennesket svevde rundt jordkloden i 1961. Samtidig som den første jazzfestivalen i Molde fant sted. Tilfeldig? Neppe.

Silje Nergaard er en åpenbaring der hun ønsker velkommen. Lang, blomstrete kjole. Klassisk stilig sminka; ikke for mye, ikke for lite. Øreringer som rekker omtrent ned til platåskoa. Hun framstår som en Julie Andrews som svever over alpene i “Sound of Music”. Eller – mer som vår egen Barbara Streisand. I år var Silje Nergaard virkelig Molderosen, i egen person.

Sånn synger hun også. Hun anstrenger seg tilsynelatende aldri; det glir sømløst mellom relativt lavt toneleie opp til falsett. De som styrer Trondheim Voices vil ganske sikkert si at Silje Nergaard har en sjelden evne til å skli på kvarttoner – samtidig som alt låter klokkereint!

Bandet hennes låter likedan. Vi snakker om et sånt Steely Dan-band. Tilbaketrukkent, men høyst nødvendig til stede. De utfører sin oppgave til fingerspissene korrekt, samtidig som de er klar over at her – her er det vokalisten som skal skinne. Hvilket hun gjør, som du vel for lengst har forstått.

To vise menn, Helgheim og Rønsen. Foto: Dagfinn Nordbø

Silje snakker lekent mellom låtene, forteller om Jona, etioperen hun adopterte som treåring, som nå har blitt åtte, som har glemt sitt morsmål, men som fortsatt skravler som en foss, nå på norsk. Hun forteller også om da hun var gatesanger under Moldejazz, den gang hun var 17 år – og ble oppdaga, noe hun skjønte da hun leste avisa dagen etter. Og gjett hvem som skreiv den artikkelen? Det var to vise menn, Roald Helgheim og Arild Rønsen, som rapporterte for Klassekampen! Æres den som æres bør, om jeg så skal si det sjøl!

 

Hun avslutter med “Tell Me Where You’re Going”, “When Judy Falls” og den vakre “Venn”, som Kristin A. Sandberg har satt en nydelig tekst til.

– En uforglemmelig opplevelse! mente hovedpersonen sjøl.

Det er ikke å ta for hardt i. Ingen av oss som var til stede, vil noen gang kunne glemme denne uforglemmelige opplevelsen.

 

 

 

 

 

 

Besøkt 5 ganger
Previous post

Cezinando: Sprut levende og hyperpresist

Next post

Magic Zombies in the Mirror

Arild Rønsen

Arild Rønsen