Det er noe med å komme hjem til Molde, kauker han derre Jo Nesbø, og fem tusen par hender skyter i været som prosjektiler. Det veives med de kroppsdeler som lar seg veive. Den bortkomne, men nå hjemvendte, sønn er i kanonform fra første anslag.
Han derre krimforfatteren, musikeren og låtskriveren Jo Nesbø kom altså så til grader til sine egne. Allerede fra første låt, «14 kvinner», den du vet om Karianne og Barbara og et dusin andre, var allsangen i gang, og den fortsatte i snaue to timer. Jo Nesbø og hans kumpaner i Di Derre forstår selvfølgelig at folk ikke har bautet seg vei til Romsdalsmuseet for å delta på et seminar under åpen himmel, de er der for å skråle og hoie av full hals, og kanskje dulte borti sidemannen for å servere en liten løgn om hvor god kompis de var me’n Jo i ungdommen. I og n’Jo, du vet.
Hvis vi later som at Di Derre er en del av rocketradisjonen i kongeriket, hører de musikalsk hjemme i den enden av skalaen der alle har vaska seg. Nå sikter jeg naturligvis ikke til han derre Jo Nesbøs eller øvrige bandmedlemmers personlige hygiene, om den vet jeg intet, men til det faktum at den musikken som er bandets varemerke fremstår som både pen og velstelt. Det er ikke mye rock’n roll over han derre Nesbø, han er nok altfor asketisk anlagt til det. Dette er intelligent popmusikk, verken mer eller mindre, og det er godt nok i massevis.
Det er lyden av folkefest vi hører, fra helt nede ved scenekanten til den bakerste bakevje. Og værgudene har finstasen på. Alle de kjære låtene kom i tur og orden. Og så gjestene, da, Den derre messinggjengen fra Red Hot fikk låta «Jakka mi» til å høres ut som noe Stevie Wonder kunne ha mekket, soul og funk til veis ende. Han derre Ola Kvernberg, som med sitt Steamdome spilte for om lag 3500, dro fram en veritabel felesolo på «Jenter som kommer og jenter som går» og han derre Knut Reiersrud fylte lydbildet med en øs-pøs gitarsolo på «Faren til Ivar». Under «Håp», kanskje den fineste han derre Nesbø har skrevet, tok det helt av. Nesbø svanser springsteensk rundt på scenen, snakker med medmusikantene, men synge sangen behøver han slettes ikke, det besørges av… ja, deres skjønner.
Flest gamle kjenninger på setlisten, naturlig nok, men også noen fra den nyeste skiva «Høyenhall», som ble sluppet på forsommeren, ble det gjort plass til. Flere av disse har også et stort allsangpotensiale, men det får bli en neste gang.
Og han derre Jo snakker ikke til publikum, han forkynner, og man kan saktens lure på om dette er en utendørskonsert i tradisjonell forstand, eller om det hele er en del av en liturgi. Med fare for å være blasfemisk, men det er grunn til å tro at om noen hadde kommet ut på scenen og banka noen nagler inn i frontmannens føtter, hadde alle tenkt at det er slik det måtte gå.
Nesbø skriver de aller fleste sangene. På tekstplanet er de betydelig bedre enn Postgirobygget, men det er langt igjen til Ole Paus, for å si det sånn. Men at Nesbøs sublimering av skøyteløperen Erik Veas megasprekk på 5000-meteren under NM på skøyter i 1973 er prima vare, kan ikke være noe å lure på. (Som kuriosa kan nevnes at Norgesmesterskapet dette året faktisk fant sted på Notodden i Telemark, ikke i Larvik, som Di Derre synger.)
Hu derre Unni Wilhelmsen, med den overstilige flosshatten med roser på for anledningen, gjorde vel ikke all verden av seg, men framførte en finfin versjon av «90-metersbakken», nesten egenhendig, som første av i alt fire ekstranumre.
Klart for siste låt, kveldens eneste cover, «To fulle menn» av Joachim Nielsen med alle gjester prominent til stede. Og omkransende Romsdalsmuseet står bjerketrærne med ranke stammer og det saftiggrønne bladverket risler i takt med musikken, mens dagens siste slanter av lys skyter rygg over sceneanleggets tak.
Det er over for denne gang, men man vinner ikke kommunevalget i Molde neste år hvis ikke parolen «Di Derre tilbake til byen» står på programmet.
Bandet:
Jo Nesbø (vokal, gitar)
Magnus Larsen jr. (bass)
Espen Stenhammer (trommer)
Halvor Holter (tangenter)
Unni Wilhelmsen (gitar, vokal)
Lars Jones (gitar)
Det er ingen bilder i dette galleriet.