Det er noe med tangen, sædcellene og loffen

– For nå bare å snakke om tangen, for nå å utelukke alt annet enn tangen, tangen ligger der stadig.

Det kan i utgangspunktet høres litt datert ut. Gamle dikt. Assistert av en kontrabass. Denne forhåndsanalysen er helt feil, og jeg skal ta det i rekkefølge.

For det første, dette var ikke noe venstrehåndsarbeid fra Arild Andersens side. Dette er ikke “Jan Erik snakker, så speller jeg litt”. Andersens akkompagnement er særdeles godt forberedt. Ikke bare spiller han bass som ingen andre gjør ham etter. Nå har han også tatt teknologien i bruk. Han sampler seg sjøl, sånn at kontrabass tidvis låter som et lite orkester. Omtrent som når Nils Petter Molvær sampler sin egen trompetstemme.

Det låter strålende. Og poeten svarer, musikalsk. Vold følger vel ikke akkurat basslinjene, men det låter som om han gjør det. Jan Erik Vold og Arild Andersen lyder som en duo som aldri har gjort noe annet enn å være duo, sammen på scenen.

Første halvdel av konserten spinner rundt “Briskeby Blues”, det legendariske albumet fra 1969, der Jan Erik Vold leste sine dikt, til tonene av Jan Garbareks kvartett, der Arild Andersen spilte bass.

Det er herfra de kommer, de legendariske diktene om tangen, om sædcellene – og ikke minst om loffen, vår alles venn i brødveien. Man blir faktisk blid av å spise loff! Hadde du kanskje glemt det?

Eller hadde du kanskje glemt at brødrene Cartwright i tv-serien titt og ofte var innom dillisjensen, denne hestevogna fra westernfilmene, gjerne forspent med to eller fire hester?

Jan Erik Vold framfører for det meste sine egne dikt, men også noen gjendiktninger. Alt er i samme stil. Ikke på rim. Jan Erik Vold skriver i tradisjonen fra den amerikanske beat-generasjonen. Jack Kerouac, Allen Ginsberg, William S. Burroughs. Linjene kan være stykka opp både her og der, men innholdet er alltid viktigst. Hvor “rart” det enn måte være.

Andersen finner fram et Duke Ellington-riff, men jevnt over spiller han sine egne komposisjoner. Han komper prosa som poesi, eventuelt poesi som prosa. Og han gjør det glimrende, som den instrumentale virtuosen han er.

Strålende levert, gutter! Eller – mine herrer! som det vel heter, når man har med mannfolk å gjøre, som begge har rukket å fylle 70.

Hvis de måtte føle for det, kan de reise Norge rundt på kulturhus, i minst ett år. Oppfatt dette som et tips. Kanskje har de ikke tid til det. Men jeg garanterer fulle hus, fra Lindesnes til Vadsø.