Fire brødre og en gitarist

Four brothers — one band! Et stjerneband med ikke bare gliterende musikere, men også glitrende musikk. Kan det bli bedre? Det kan det sikkert, men vanskelig vil det være!

Vi entrer Storyville, seint fredag kveld. Nok en gang kjenner vi det, også i år. Det tærer hardt på kreftene nå, når den femte dagen går mot slutten. Men i lille Storyville våkner kroppen til liv igjen.

På scenen kommer et sjumannsband som har tatt navnet Four Brothers. Da Staffan William-Olsson tok initiativ til å skape det, hadde han i tankene det som i ettertid er kjent som Woody Herman’s Second Herd, nok det beste av Woody Hermans bigband. Bandet eksisterte i fire år, fra 1947 til 1950, og inkluderte ei saksofonrekke der fire av medlemmene fikk tilnavnet four brothers. De fire “brødrene” var Stan Getz, Zoot Sims og Herbie Steward på tenorsaksofon, og Serge Chaloff på barytonsaksofon.

Tilnavnet fikk de etter ei låt bandets arrangør skrev over akkordskjemaet til Jeepers Creepers, som skulle framheve disse fire. Giuffre ga låta navnet Four Brothers, og tilnavnet var skapt. Dette ble som et slags varemerke på Woody Herman’s Second Herd, til den grad at i jazzhistoria omtales ofte bandet som Herms Four Brothers-band.

Staffan William-Olsen har skapt denne versjonen av de fire brødre med Petter Wettre og Knut Riisnæs på tenorsaksofon, Børge-Are Halvorsen på altsaksofon og Dave Edge på barytonsaksofon. Ved siden av brødrene, William-Olsson på gitar, Daniel Franck på bass og Hermund Nygård på trommer.

Og her er det lettilgjengelig og strålende musikk fra første til siste stund. Jeg formoder i hvert fall det, da jeg selv var tvunget til å etter tre kvarter. Men det var mer en nok til å vise meg hvorfor jeg i min ungdom kom til å elske den formen for musisering, som kaltes jazz.

Med trygge og solide røtter i den amerikanske swing- og bebop-musikken, løftet opp og gjort aktuell også for det tjueførste århundret. Og akkurat som låta Giuffre skrev for de originale fire brødrene, har også Staffan William-Olsson skrevet såkalte kontrafakter, ei ny låt over akkordskjemaet til en kjent standard. Låta Just Friends er blitt til Mortal Enemies, en ordlek som i hvertfall denne skribenten setter stor pris på.

Børge-Are Halvorsen leverer en alt-solo som svir i ørene. Petter Wettre spiller som alltid bra, med morsomme og lekfulle linjer. På en blues leverer Dave Edge en deilig barytonsolo. Men, som William-Olsson introduserer ham, “… og det sier jeg uten blygsel, verdens beste tenorsaksofonist …”, over alle svever Knut Riisnæs. Daniel Franck og Hermund Nygård spiller som det fundamentet de skal være, lydhørt og oppfinnsomt. Og ikke minst, med en solid swing.

En vakker liten William-Olsson-komponert vals, Three for You, etterfølges av en morsom sak som virkelig lar Knut Riisnæs skinne, Godzilla’s Laundry Day, også komponert av gitaristen i bandet. Som med sitt smakfulle spill, og noen soli som virkelig får det til å kile oppetter ryggen hos alle wanna-be jazzgitarister i lokalet.

Det siste jeg får høre er kontrafakten None of the Above, bygget over All the Things You Are. Herlig!