Skal vi si at Mathias Eick Quintet er det hippeste jazzbandet i landet for tida? Jeg tror det.

De har holdt på en stund, men det er først med årets “Ravensburg” de for alvor har slått rot. Både hos folket, og hos hipsterne. Det er en kunst dette – å lage jazz det er kul umulig å ikke like, og samtidig drive innovasjon på høyt plan. For tida er Mathias Eick Quintet sjefer i denne bransjen.

Mathias Eick. Foto: Andreas Jørgensen

De er så samspilte at de knapt trenger å se på hverandre. Når de gjør det, er det som regel for å kaste et smil. Når ei spesielt flott dame vandrer forbi, har vi gutta en stygg uvane med å kaste et blikk til hverandre, som sier – “og hun veit om det”. Sånn er det med denne kvintetten. De låter så inn i gamperæva kult. Og de veit om det.

Bandlederen spiller trompet uten noe krimskrams. Ingen pedaler, ikke en gang en sordin. Rett fram, og bare en sjelden gang skikkelig høyt der oppe i registeret. Han er ikke like sparsom som Chet Baker, som stort sett holdt seg mellom en- og tostrøken C. Men Mathias Eick trenger rett og slett ikke å anstrenge seg. Alt han foretar seg er uansett dritlekkert.

Sånn opptrer han også visuelt. Når Andreas Ulvo spiller solo, setter Eick seg gjerne på huk. Som for ikke å skygge for solisten, for så å kjæle seg inn igjen i lydbildet. Et sympatisk trekk.

Mesteparten av musikken er fra “Ravensburg”, men her ryddes også plass til en gammel schläger som “Oslo”. “At Sea” tilegnes alle som har tilbragt uker av sitt liv på jazzcampen, og låter vakkert som et snev av Ketil Bjørnstad på sitt beste.

Rundt meg står kjærestepar å holder om hverandre, og håper at denne konserten aldri skal ta slutt.

Mathias Eick. Foto: Andreas Jørgensen

 

Foto: Andreas Jørgensen

 

Previous post

Ola i storformat

Next post

Fire brødre og en gitarist

Arild Rønsen

Arild Rønsen