Gjemt bak Hotell Alexandra ligger en for mange festivalpublikummere skjult skatt, nemlig galleriet Sirkel 4. Dessverre, siden Flakkande Røynd er noe flere burde fått med seg!

Flakkende er jo greit nok, det gir ordlyden oss hint om. Flikk, flakk, flagre, veksle, skifte, etc. Om røynd har nynorskordboka å si følgende:

røynd: f1 (norrønt reynd) røyndom; den røynlege verda, det røynlege livet
finne grensene mellom draum og røynd

i røynda: verkeleg, eigenleg, når det kjem til stykket

Mer om det senere.

«Flakkande røynd« Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

Fra robotikken et begrep som heter «the uncanny valley», og som vi har tatt med oss inn i estetikken. Det var kollega og improvisasjonsmusiker Live Sollid Schulerud som tipset meg om dette fenomenet. Det har forplantet seg videre i kunstformene som et estetisk paradigme, og jeg synes jeg finner det stadig oftere i friimprovisasjon og samtidskunsteriske kretser.

Det betegner en slags avstand til virkeligheten fra noe kunstig, tross sin livaktige fremstilling. Nettopp slik en robot kan være dersom den prøver å være menneskelig. En slags mystisk kvalitet vi har vanskelig for å sette fingeren på.

Jeg opplever også den uhyggelige dalen kan være til stede uten at den nødvendigvis er uhyggelig, men heller mer syntetisk, noe som ikke helt stemmer. Dystopisk? Falsk frukt, liksom.

Mitt inntrykk er at vi finner dette i «Flakkande Røynd» på flere nivåer. Først i tittelen, men også i musikken og i koreografien. Ikke minst i det konseptuelle rammeverket. Innledningsvis fortelles det at danserne (Rannei Grenne og Solveig Styve Holte) bygger arbeidet på strategiene den kjente koreografen Merce Cunningham utviklet. Denne betegnes av streng og rigorøs studie av bevegelser på cellenivå. Ikke ulik den tidligere omtalte friimproen.

Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

I forhåndsomtalen blir det nevnt at Cunninghams teknikker utforskes, men at det menneskelige aspektet slipper til.

Jeg ser også uttalte elementer fra klassisk ballett, slik som sissonne arabesque-varianter, men som de i stedet for å fullføre en sekvens, hvor disse normalt ville vært en bestanddel, er det som om det har gått hakk i plata. De gjentar bevegelsene til de skjelver av utmattelse. I tillegg ser jeg likhetstrekk i måten armene blir brukt på, men med en stivhet som skaper avstand til den klassiske tradisjonen. Det er som om det er et slags skytefelt – ja, rikosjetterende, flakkende!

For de projiserer virkelig. Enkelte ganger nesten hopper de på publikum, eller hverandre. Det konfronteres, opplever jeg, noe det later til at anmelderen ved urframførelsen av Flakkande Røynd også fornemmet: «Det er fascinerende at duoen, gjennom det som i første omgang kan virke som en hyllest av Cunningham, også avdekker det absurde i fremgangsmåten hans.» Brått etter en heftig sekvens med hopping, faller de livløse om i nær katatone anfall. Andre sekvenser som driver meg i tanker om kommentar til Cunniningham er da danserne modifiserer hverandres stillstående positurer på forsert vis.

«Flakkande røynd»
Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

Jeg vil også trekke frem kostymene, designet av HaikW/, for anledningen. Fargene som går igjen er havblå, grått, brunt, rødt, svart. Harde, kalde, men også til dels jordede farger. Klare, kalkulerte farger. De er sydd i hardt brytende mønstre, overlapper hverandre og er kantete. Like kantete som Cunningham?

Musikken er skrevet og fremført av duoen SkrapHeida Karine Mobeck spiller tuba, Anja Lauvdal på synth og elektronikk, og tillegg både synger, ræpper og plystrer de. Det er en collage av mange landskap. Noise, perk fra 80-tallet, deilige feltopptak med fugler. Plutselig rives vi inn i ei låt med heliumfilter. Romskiphiphop . Ellers choppes tekniske og maskinelle lyder – både rytmisk og mer rubato og hakkete – avløst av organiske tepper av blås og knirk, mørk brumling akkompagnert av dansernes tiltagende tungpust. Det hele er liksom overalt, men samtidig flyter det utrolig fint sammen. Flakkande røynd.

Fra venstre: Solveig Styve Holde, Heida Karine Mobeck, Rannei Grenne, Anja Lauvdal. Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

Previous post

Lørdag er ungdommens storband-dag

Next post

Film fra Panorama: Dag 5

Karoline Albrigtsen

Karoline Albrigtsen