Ola i storformat

Trollmannen med fela og solbrillene slo ettertrykkelig på stortromma på Museet fredag kveld, og leverte en opplevelse vi ikke har opplevd andre steder.

For å få et godt band må du i det minste ha folk som spiller gitar, orgel og bassgitar. For å heve nivået, hiver du på en trommis og en felespiller. Nå er vi på nivå med Galdhøpiggen, men skal vi bestige K2, er det bare ekstra trommiser og perkusjonister som gjelder.

Det er dette som er både basisen og hemmeligheten til Steamdome. Nok trommer og perkusjonister. Det er ingen hemmelighet at dette er musikk som er svært rytmebasert, og de tre musikerne som håndterer trommene høres ved første lytte-øyeblikk som en og samme organisme. Lytter man litt nøye etter hvert som konserten skrider hen, oppdager man de overlappende fasettene i rytmeseksjonen.

Når Steamdome i plateform kom ut i fjor var det mange som fikk assosiasjoner til å kjøre tog. Den samme assosiasjonen fikk jeg når jeg hørte verket fremført første gangen på Moldejazz for to år siden.

Etter utallige gjennomlyttinger av platen, og flere konsertopplevelser senere, er jeg ikke nødvendigvis uenig i dette, men etter min mening så strekker togreisen seg ikke lengre enn til låta Caterpilar. Og om vi skal fortsette med denne metaforen så vil jeg si at dersom Ola Kvernberg  er konduktøren (på fele, bratsj og tangenter), er Erik Nylander (trommer og perkusjon) sjefsfyrbøter med Martin Windstad (perkusjon) og Olaf Olsen (trommer) som medspillende fyrbøtere som hiver innpå så mye kull de makter.

Lydbildet på Museet er saftigere, dypere, høyere og bredere enn jeg har opplevd tidligere. Jeg lurer seriøst på hva slag sort magi Tor Breivik har utførtdenne kvelden. Vi snakker tross alt om et ekstremt komplekst lydbilde med lag på lag med lyd, framført på en utescene. Dette er bare helt hinsides fantastisk gjennomført.

Togturen starter som vanlig med Prologue, men her har det blitt gjort noen grep som ikke skader fremførelsen på noen som helst måte. Steamdome-kjennere observerer at toget kommer opp i 250 KM/timen på svært kort tid. Når And Now starter slår jubelen fra publikum tilbake mot Kverberg & Co. Det er også her vi stifter bekjentskap med rytmeseksjonen for første gang. Jeg var spent på om triangelet vil bli blåst ut av lydbildet på en utescene – men den gang ei. Trianglet høres godt og drukner definitivt ikke i resten av lydbildet. 

Toget ruller gjennom varme steinlandskap i et vanvittig tempo – og over ligger fela til Kvernberg og leder tankene våre til den togturen vi alle drømmer om å få oppleve en gang i livet. Det er en utrolig vakker og nydelig fele vi hører på Museet denne kvelden – veldig rørende for å si det pent.

Jeg har mer enn en gang vært “inne i lydbildet til Steamdome”, spesielt hva gjelder konsertversjonene. Det jeg opplevde denne kvelden er det mest intense inne-i-lydbildet-opplevelsen så langt. Dette var som å være på en god syretrip med rett musikkmiks, vel å merke uten syre.

Når låta Caterpilar setter i gang, er toget sporet av i høy hastighet og vi er langt inne i mer enn ett landskap. Her har vi alt i fra Amazonas jungel til steppelandskapene i Mongolia, til Vest-Afrikas ørken. Dessuten, hvis du lytter godt nok, vil du oppdage en vestlandsfjord i full vinterstorm. 

Med Caterpilar starter den egentlige festen. Herfra tar det helt av, og Nikolai Hængsle Eilertsen får virkelig kjørt bassen sin, og Øyvind Blomstrøm fyller på med deilig og aggressiv gitarlyd. De melodiøse riffene kommer tett, og innimellom hyler gitaren hans av pur glede. Dette er også konsertens mest sexy låt. Vått og rått og deilig. Skal du lage barn, er dette lydsporet du bør benytte deg av. Verd å merke seg er at lyden på denne låten i kveld virkelig var et nivå over det jeg har hørt før. Kvernberg sin fele-lyd legger seg som en himmelhvelving på toppen av denne låta.

Jeg mistenker at Kvernbergs favorittlåt er Black Lemon. Dette er den eneste låten han presenterte ved navn denne kvelden, og vanligvis pleier han å kalle den “Svartlamoen”. Etter den heftige avslutningen på Caterpilar er det godt å få lov til å trekke pusten med de dype og myke orgeltonene til Daniel Buner Formo. Men i god Steamdome-tradisjon så varer ikke pustepausen mer enn knappe minuttet før vi er i gang med en drivende og framoverlent kjøretur i sommersol langs vestlandsfjordene. Igjen kommer Øyvin Blomstrøm sin eminente gitarhåndtering til sin fulle rett, før kakofonien av lyd og lys igjen strømmer over publikum.

Kvernbergs bakgrunn som folkemusiker høres godt på Go Up. Dette helt klart låten hvor Eilertsen virkelig får kjørt bassen sin, og uten tvil  låten med det mest sinnssvake lydbilde jeg fikk ta del i denne kvelden. 

Om mange av låtene på konserten så langt handlet om togturer og Full Tilt Party, så er Go Up låten som med rette gir oss stemningen man opplever på et hyggelig nachspiel etter en heftig fest.

Og da er vi ved morgengry-låta på denne konserten, Above The Dance, del 1. Her er det mye mykhet og godhet, og ganske vart og forsiktig og snilt i forhold til det vi har vært igjennom tidligere denne kvelden.

Jeg hadde gledet meg veldig til lyden av ananas på Above the Dance, del 2. Det er sykt mykt. Saftig. Lyden av ananas har aldri vært saftigere enn på konserten her i Molde. Og ikke minst sexy når Øyvind Blomstrøm kjører i gang med pedal steel. Eller – for de som ikke er så opptatt av kjønnsdriften sin, så gir låten assosiasjoner til å stå på en fjelltopp og skueutover. 

Enhver konsert med respekt for seg selv må ha med en emosjonell låt, som gjør deg til et bedre menneske etter å ha hørt den. Trough the Mantle er en slik låt. Sår. Vakker. Nydelig. Mektig. Sakral. Dette er låten hvor nakkehårene reiser seg og gysningene går gjennom ryggen og helt ut til lilletærne. Låten er virkelig rørende, og det kom noe vått i øyekroken her.

Etter en emosjonell musikalsk opplevelse er det godt å få høre Credits. Denne fremførelsen er nok noe svakere enn resten av det vi hører denne kvelden. Det er egentlig ikke noe galt med den – men jeg fikk en liten følelse av at alt kruttet var brukt opp tidligere. Dette er jo en låt som egentlig er ganske rolig, til tross for at trommer og perkusjon spinner som aldri før. På den annen side kan jeg heller ikke se hva som kunne vært gjort annerledes med låta.

Mitt eneste problem med Steamdome in Concert er at Steamdome på plate blir nær ubrukelig å lytte til de neste ukene. Men det er jo egentlig et luksusproblem.

Steamdome, slik musikken ble framført denne kvelden, fremkaller bilder i ditt indre sinn. Dette er mesterlig framstilt filmmusikk for både hjerte og sjel. Magikeren med fela bidro virkelig til en sjelsettende opplevelse for de av oss som var der denne kvelden.