Becca Stevens og bandet har fått sett både fjell og fjorder, og lært seg å si »tusen takk» grunnet flytrøbbel på Heathrow, men vi fikk merke lite til den lange reisen hun har hatt for å rekke kveldens konsert.

Etter flere døgn med flyreise og syv timer i bil rakk Becca og bandet såvidt en lydprøve. Det sto likevel ikke i veien for noe, da konserten formelig vibrerte det av spilleglede og overskudd!

Musikken virker — ved første ørekast — tilsynelatende lite merkverdig i sitt rammeverk, men så overrasker den med subtile og utortodokse valg i arrangement og instrumentering, utøvd med evner uten hindring for uttrykket. For eksempel som i låten «Regina», hvor noe av koringen er tette dissonanser som gjentas, eller i låta «Lean on» hvor trommisen serverer et mer kompromissløst trommebrekk enn den mye annen popmusikk tillater. Saftige akkorder, synkoper og rytmiske finurligheter preger låtene.

Dronning-allegorien fortsetter i ei låt om Freddie, kalt «Mercury«. Da slår det meg at hun også låter ganske musikalsk påvirket av Queen. Ganske mye mindre eklektisk i stilen, men like energisk!

Det snakkes mye om at musikken og stilen hennes er sterkt Joni Mitchell-influert, men jeg hører mye mer av Tori Amos i både vokalstilen og i låtene, selv om vi får høre ei Joni Mitchell-låt i ekstranummeret.

Saken fortsetter under bildet.

A propos demonstrerer hun svært gode vokalprestasjoner og smakfull frasering. Det er lite som tyder på automatiserte løsninger, og jeg fornemmer at hun produserer genuint motiverte lyder. Bandet leverte med den samme livlige treffsikkerheten. Med seg hadde Becca Michelle Willis (keys og vokal), Chris Tordini (el-, kontrabass, og vokal), Jordan Pearlson trommer og perk. Becce selc spiller både gitar, ukulele og charango, et ukulele-lignende instrument i luttfamilien fra Andesfjellene.

Det skinte gjennom musikken at det var en ydmyk og takknemlig gjeng som sto på scenen.  Attpåtil holdt Becca en liten takketale i anledning reisestrabasene, til både transporthjelp og crewet rundt konserten berømmet hun for innsats og dyktig arbeid. Dette bidro til å løfte konsertopplevelsen, såvel som Beccas varme komikk mellom låtene. Etter konserten stilte hun opp i Kafé Kurt for å gjøre seg kjent med de fremmøtte – en sjelden vare på Moldejazz.

Gjennomgående for konserten er Beccas oppfordring om til å finne vår indre dronning, vår Regina. «Sing every time like it’s your last one.» sa hun. Sånn føltes det også.

Previous post

Om å gjøre notater underveis

Next post

30-tallets nostalgi i ny drakt

Karoline Albrigtsen

Karoline Albrigtsen