Motorpsycho

Welcome to the cult of Motorpsycho! Do you accept the holy spirit of Trønderrock?

Bare for å gjøre det klart med én gang; undertegnede er fan.  Blodfan.  Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett Motorpsycho, men det må kunne telles i dusin. Dét er ikke noe man gidder med alle band, men to Motorpsycho-konserter er to forskjellige Motorpsycho-konserter. Dette høres sikkert helt trivielt ut for den drevne jazzer,  men Motorpsycho er ikke jazz. Motorpsycho er rock! Tung, tøff trønderrock av groveste kaliber, og i dét landet er det ikke dagligdags å holde på nerven, ektheten, sulten fra konsert til konsert over såpass lang tid — neste år fyller de tretti!

Lørdag kveld, foran et fullstappet Teatret Vårt, har Motorpsycho fylt ut den faste trioen med Kristoffer Lo og Ola Kvernberg.  Når vi kommer inn i rommet og ser mengden med utstyr på scenen, blir vi litt engstelige. Forsterkerveggene til Bent og Snah er riktignok vesentlig mindre enn vi er vant til, men ute på høyre flanke har vi både mellotroner og rhodes-piano, gitarer og fele… Og samtlige har en god kvadratmeter med pedaler foran føtta. Blir det for mye lyd? Blir det bare graut?

Men neida – dette er tross alt fem ekstremt drevne karer. Alle gir plass til hverandre, alle fyller ut sin egen lille soniske sfære, og vi får et åpningsnummer, Un Chien d’Espace, fra Angels and Demons at Play (1997), som åpner så silkemykt pent, med en lang, ambient-noise-intro, som etterhvert eksploderer i det majestetiske rocke-eposet “Un Chien” alltid er. Når første sang er over, ser vi på klokka, og noterer oss at 45 minutter har gått.

Herfra består resten av konserten (bortsett fra ekstranummeret) i sin helhet av materiale fra The Tower (2017): In Every Dream Home, A Pacific Sonata, The Cuckoo, Ship of Fools, Bartok of the Universe og The Tower. Og det går mer eller mindre på skinner hele veien. Steintøft og hardt, sart og mykt om hverandre. Både Ola og Kristoffer spiller som helvete hele veien — ekstra bra funker det når Kvernberg spiller pizzicato, og når Lo synger tredjestemmen; da mangler bare én bokstav fra CSNY.

Helt til slutt, etter den rituelle avgangen, får vi høre Feel fra Timothy’s Monster (1994), for anledningen med Thomas Järmyr foran trommesettet, på mellotron. Det låter fint det også.

Motorpsycho, vi elsker dere!

Takk for i år!