De var 100 uker sammenhengende på VG-lista. Fredag spiller Highasakite på Romsdalsmuseet.  Selv vil vokalisten gjerne se tidligere medelev Gard Nilssen, årets Artist in Residence.

Ingrid Helene Håvik er litt distrahert i begynnelsen av samtalen vår. Og vi kan høre grunnen til det i bakgrunnen, i form av babypludring.

– Jeg har sovet litt lite den siste tiden, forklarer hun.

– Så jeg håper det jeg sier til deg blir sammenhengende.

Spektakulært show

Highasakite med lysshow

Foto: Hogne B. Pettersen

Og det er en situasjon som de fleste med babyer på under ett år kan kjenne seg igjen i. Forskjellen er at Ingrid er på jobb i Ocean Sound Recordings på Giske, like utenfor Ålesund, hvor hun vokste opp.

Highasakite har nylig vært på turne gjennom hele landet. Ingrid synes den gikk over all forventning.

– Det var utrolig gøy! Rett og slett! Selv om vi denne gangen spilte færre konserter enn under tidligere norgesturneer. Det er gjerne sånn at når man når et visst nivå, så kan man spille færre, men større konserter. Og enkelte plasser spilte vi to konserter på samme sted.

– Jeg så dere da dere spilte i Ålesund. Det er et av de mest spektakulære lys- og sceneshow jeg har sett i en norsk produksjon.

– Tusen takk, så hyggelig å høre! Jeg jobbet med Birk Nygård, som er en lyskunstner og art director for hele showet. Han har designet hvordan ting skal se ut. Og så har vi en veldig flink lysmann som er med og styrer. Så vi har et veldig profft team med oss på denne turneen.

– Showet var veldig annerledes fra tidligere turneer Highasakite har gjort.

– Ja. Vi har gjort noen grep. For meg er det den visuelle opplevelsen viktig, som tillegg til det musikalske. Det har også vært veldig viktig for meg å strippe ned musikken litt, slik at alt vi gjør på scenen er hundre prosent live. Da slipper man å føle at man står og synger karaoke.

– Nå skal dere spille i Molde, på Romsdalsmuseet under Moldejazz, midt i den lyse sommerkvelden. Hvordan tror du det visuelle vil komme fram da?

– Det er alltid en utfordring når man spiller utendørs. Samtidig får man forhåpentligvis drahjelp på andre måter, som nydelig vær og at det er god festivalstemning. Men det er klart at røyken og lyssettingen blir ikke på samme måte som innendørs. Men vi får nok likevel kjørt en del lys, for det er sent på kvelden, og så kan de også forsterke lyssettingen. Det vil nok se bra ut på Romsdalsmuseet også!

Så Lauryn Hill i Molde

Ingrid Helene Håvik med maske

Foto: Hogne B. Pettersen

Man er jo vant til litt vennlig fiendskap mellom Ålesund og Molde. Hva er ditt forhold til Molde?

– Jeg er ikke fotballinteressert, så jeg har egentlig ikke hatt noe slikt fiendskap mot byen. For meg er Molde det samme som Moldejazz. Jeg var veldig mye på festivalen i tenårene og begynnelsen av tjueårene.

– Har du noen store konsertminner fra Moldejazz?

–Lauryn Hill, det var stor stas. Jeg fikk jo sett mange artister, men jeg tror det viktigste for meg var å være i jazzmiljøet, og oppholdt meg mye på funksjonærkroen og fikk snakket veldig mye med jazzmusikere og ble kjent med miljøet på innsiden.

Manglet selvtillit

– Er jazz en del av din musikalske bakgrunn?

– Ja, det er jo det. Jeg gikk jazzlinja ved NTNU i Trondheim, men jeg tok popveien etter hvert.

– Mitt inntrykk er at mange av popstjernene vi har fått de siste 5-10 årene i Norge har sin bakgrunn fra den linja.

– Ja, de har kanskje det? Jeg opplever jazzlinja i Trondheim som veldig åpen. Da jeg gikk der, var mitt kull inne i en slags popbølge. Slike ting går ofte i bølger på jazzlinja. Men hvordan det er på linja der nå, vet jeg ikke. Det er ti år siden jeg flyttet fra Trondheim.

– Savner du å holde på med jazz?

– Nei, ikke jazz som sådan. Jeg har vel egentlig aldri drevet så mye på med jazz. Det var vel mer slik at en lærte en universell arbeidsmetode på den linja. Vi lærte hvordan man nærmet seg det musikalske materialet, hvordan man plukket akkordene og hvordan man hørte på ting og kunne herme etter det.

– Hadde du begynt å skrive musikk før du begynte der?

– Nei, det var etter at jeg begynte på jazzlinja at jeg skrev mine første låter. Det tok meg lang tid å bygge opp selvtillit til å begynne som låtskriver.

– Når begynte du å skjønne at du var musikalsk?

– Det var bare noe mamma sa til meg at jeg var, he he. Mamma er sanglærer og kordirigent. Så det var generelt sett mye sang hjemme. Det var også noe jeg følte at jeg mestret og likte å holde på med.

Ikke fiolin

Freddie Mercury?

Foto: Hogne B. Pettersen

– Hva var det første instrumentet du begynte å spille?

– Jeg begynte å spille fiolin, noe jeg gjorde i ti år. Men jeg ble aldri flink.

– Så vi ser deg ikke på Romsdalsmuseets scene på fiolin?

– Nei, det tror jeg ikke hadde vært godt for noen!

– Hvor mange instrument behersker du i dag?

– Det er sang som er det jeg behersker best. Men jeg spiller jo piano, det er der jeg som oftest skriver musikken min. I tillegg spiller jeg på harpeleiken min. Generelt sett er det ikke så vanskelig for meg å plukke opp et instrument og få det til å låte som et eller annet bra. Men det er vokalist og låtskriver jeg er, først og fremst.

Rekord på VG-lista

Det var med andrealbumet Slient Treatment at Highasakite fikk en suksess nesten ingen andre norske artister kan vise maken til. Albumet lå på VG-lista i nesten 100 uker sammenhengende, noe som aldri har skjedd før.

– Hvordan var det å sitte og se på at Silent Treatment aldri forsvant ut av VG-lista?

– Vet du, det tenkte jeg aldri på. Det var slik andre fortalte meg, for jeg var egentlig ikke klar over det. Det er selvsagt veldig hyggelig at folk sitter og hører jevnt på platen. At den har en lang levetid.

Produsent Kåre Vestrheim var veldig viktig for Highasakite, påpeker Ingrid.

– Han var veldig flink til å få til flere lag i arrangementet som gjør at man oppdager nye ting i låtene når man hører på dem flere ganger.  Det var veldig gøy og lett å jobbe med ham. Han er et kraftverk av ideer og musikalitet.

– Hvordan ser du på den platen i dag, fem år senere?

– Ikke så veldig annerledes enn de andre platene, egentlig. For meg personlig så er ikke Silent Treatment noe målestokk for hva jeg skal prestere her i livet. Den var et stoppested på veien videre.

Konsert i flere akter

Uranium Heart

Foto: Hogne B. Pettersen

– Uranium Heart, det fjerde albumet, kom nå i februar. Hvordan har mottakelsen vært?

– Jeg synes den har vært utrolig bra. Både med tanke på det produktet vi har laget og med tanke på de konfliktene vi har hatt i bandet i denne perioden. [Tre tidligere bandmedlemmer forlot Highasakite i 2017 – journ. anm] Og det var fantastisk å komme ut på turne med denne platen, for vi har solgt mer konsertbilletter enn noen gang før. Så alt i alt har dette gått veldig bra.

–Uranium Heart låter mer nedtonet og tilbakelent. Er du enig i det?

– Ja, absolutt. Den er mye nærere. Etter Camp Echo var jeg litt lei av den aggressive pakken, og tenkte at vi skulle snu helt om. I tillegg var jeg gravid og ble mor mens vi laget platen, og det setter selvsagt sitt preg på hvilke følelser som er i omløp, og hvilke lyder man ønsker å omgi seg meg.

– Jeg var litt overrasket over hvor bra musikken fungerte live, siden den er litt mer tilbakelent.

– Men nå spiller vi ikke bare fra Uranium Heart da. Vi har fire album i bagasjen som vi må velge fra. Og da må vi laget et helt sett ut av det, som kan fungere. Det kommer i første rekke at vi ønsker å få en bra helhet, med tematikk og oppbygging. Så låtene velges ut fra det ståstedet.

– Styrte det sterkt visuelle showet dere har nå hvilke låter som ble valgt ut?

– Ja, for man tenker i akter. Vi har første akt, andre akt og tredje akt. Og så ekstranummeret for seg selv. Så må man tilegne de ulike aktene sine egne egenskaper, og så velge låter som passer inn i de aktene.

Suksess via australsk P3

I tillegg til høye listeplasseringer og suksess i Norge har Highasakite også gjort det bra i utlandet. Spesielt i Australia, hvor Camp Echo kom helt opp på topp 30. Dette har ført til at Highasakite har gjort flere turneer der.

– Det er på andre siden av jorda, så vi la egentlig ikke merke til det her hjemme. Vi reiste over dit på turne og så oppdaget vi at det kom masse folk på konsertene. Og da tenker du: «Så kult, folk kommer!» Men så reiser du derifra igjen etterpå, og legger ikke så mye merke til det mer.

Vil se Artist in residence

Highasakite og lasere

Foto: Hogne B. Pettersen

– Om du får tid, hva ønsker du å se på Moldejazz i år?

– Jeg har ikke fått sett programmet. Hvem spiller?

– Det er artister som Marcus Miller, Melody Gardot, Luke Elliot, Steinar Raknes, Madrugada…

– Det hadde vært veldig gøy å se Madrugada. De likte jeg godt da gikk på videregående! Forresten! Gard Nilssen er Artist in residence, er han ikke? Jeg har veldig lyst å høre noen av konsertene han skal holde. Det er en stor ære å få bli Artist in residence, og han gikk på jazzlinja samtidig med meg. Han gikk sisteåret da jeg gikk førsteåret. Og nå skal vi begge spille på Moldejazz. Nå har vi blitt voksne, gitt!

Highasakite i Ålesund

Foto: Hogne B. Pettersen

Besøkt 168 ganger
Previous post

Orgelpip(p)ene kommer

Next post

Gard Nilssen -- residerende artist

Hogne Pettersen

Hogne Pettersen