Institusjonen Artist in Residence, eller residerende artist, hvordan ble den til? Og hva skjedde egentlig med de 20 tonn gitarer som Pat Metheny tok med seg til Molde? Hvordan var det for Trifon Trifonov å spille med sin store helt?

Dette er noen av de spørsmålene vi skal prøve å finne noen svar på i løpet av denne festivaluka i en serie artikler, anmeldelser og intervjuer i forbindelse med at den tjuende musikeren snart skal i gang med et ukes intenst residerende artisteri.

I det årets Moldejazz starter, den femtiniende siden den første festivalen i 1961,  starter også årets residerende artist, res.art. Gard Nilssen det tjuende residentskapet siden starten i 2000. Når vi nå starter dette, er det tid for å titte litt tilbake og kort minnes noe av det som har skjedd i løpet av disse nitten årene.

Først kom Chick og Pat
Som «alle» veit, var den aller første residerende artisten pianisten og legenden Chick Corea i 2000. I 2000 inviterte daværende festivalsjef Thorstein Granly til den førtiende jazzfestivalen i denne lille rare byen ved den nordlige bredden av fjordstykket med samme navnet. Samtidig startet han det som nå – nitten år seinere – er blitt en sentral institusjon i norsk musikkliv, institusjonen residerende artist ved Moldejazz. Eller som det ble benevnt på moderne nynorsk, artist in residence.

Tirsdag 18. juli 2000 ble umiddelbart en dato for Moldehistorien, med status på linje med natten med Gud mellom 27. og 28. juli 1984. I sin anmeldelse i Dagbladet to dager etter konserten med Chick Corea og Trondheim jazzorkester, bar Terje Mosnes’ anmeldelse av den tittelen; «Mirakelkonserten!». Mosnes avsluttet sin anmeldelse med at han under konserten kjente «…den berømmelige klumpen i halsen danse i begeistringsrus» .

Denne konserten står fortsatt som en milepæl i norsk jazzhistorie, den representerer et skille mellom et «før ..,» og et «etter …». Selv om de kommer i skyggen av miraklet, hadde Chick Corea også andre konserter samme året, ikke minst en sol(o)konsert i kinoen. Men uansett hvor bra denne og mestermøtet med Niels Henning Ørsted Pedersen var eller ikke var, vil de for alltid komme i skyggen av miraklet i Idrettens Hus den 18. juli 2000.

Neste år, når festivalen skal utfolde seg for sekstiende gang og det er tjue år siden Corea kom til Molde, sier ryktene på byen at det vil skje saker og ting som også vil se tilbake. Men dette får vi nok vite mer om etter hvert som årets uke skrider framover.

Etter å ha skutt innertier allerede på første skuddet, den første konserten det aller første året, fikk vi oppleve Pat Metheny som den andre residerende artist i 2001. Han kom til Molde med over 20 tonn gitarutstyr, og gjennomførte totalt ni arrangement. Så vidt jeg veit er han fortsatt den residerende artisten som har gjennomført flest konserter og arrangementer i løpet av de fem dagene festivalen var.

Metheny startet med konsert med Trondheim jazzorkester i Idrettens Hus, og han spilte dagen etter med Jan Gunnar Hoff Group i Alex-kjelleren. Etter to konserter samme dag på Forum med en trio laget for anledningen, med Arild Andersen på bass og Paal Nilssen-Love på trommer, var det Pat Metheny utropte «Paal for president».

Pat Metheny fortsatte med to duokonserter med Charlie Haden, med «Beyond Missouri Sky»-prosjektet, før han dro i gang med to konserter ble det vel, med Håkon Kornstad Trio. Til slutt var han gjesteartist med Silje Nergaard.

Den nye tid
I 2002 hadde Jan Ole Otnæs overtatt som festivalsjef etter Granly. Vi skal komme tilbake til hva det som skjedde i denne overgangen seinere i forbindelse med intervjuer med Granly og Otnæs, men det skal ikke mye til å se av residentskapets forskjellige årganger at det skjedde noe med innretningen av institusjonen i 2002.

For dette årets residerende artist ble en da bare 27 år gammel norsk trommeslager, en musiker som faktisk også ble født i Molde.

Gjennom dette residentskapet introduserte Paal Nilssen-Love Molde-publikummet for første gang til en serie med musikere som seinere ble gjengangere på festivalen. For de som hadde fulgt med i timen og frekventert Blå i Oslo, var mange av dem allerede etablerte bekjentskaper, men det var noe med å få dem på ett brett her i Molde.

Litt seinere annekterte dette nettverket, og holdt på i mange år, det gamle barnesanatoriet på Reknes som sin hovedbase. Alle de avspikkede bitene av Peter Brötzmanns mange flis under konsertene på Reknes holder vel fortsatt gulvet sammen der oppe!

Vi fikk i løpet av uka også møte Sten Sandell, Atomic, School Days og en av Paals duoer med Ken Vandermark, ved siden av nevnte Peter Brötzmann.

Michael Brecker 2003. Foto: Arne K Garmo, NRK

I 2003 var det Michel Breckers tur, med to deilige konserter med Urban Connection i Alex, samt en solokonsert i domkirka. Og dessuten, aller først, den berømte – eller kanskje heller beryktede – konserten der Michael Brecker spilte med Farmers Market i det nye Bjørnsonhuset.

Den bulgarske saksofonisten Trifon Trifonov var skrekkslagen før konserten. Bare tanken på å skulle stå på samme scene som en av sine saksofonhelter var nesten lammende for ham. Men konserten endte med at Trifonov spilte figurer rundt Brecker, en Brecker som noen mente liknet mer og mer på Bambi på isen i Disneys film fra 1942, etter som konserten skred fram. Trifonov sto fram som en likemann til Brecker. Etter konserten sa Brecker følgende, «Trifon er et monster på saksofon». Men det visste vi jo.

Alle ting tydet på at Michael Brecker storkoste seg sammen med dette bandet han insisterte på å spille med, etter å ha hørt deres siste skive et års tid før han fikk forespørselen fra Molde. I følge ham selv lånte han skiva fra ham som spilte den første gangen for Brecker, og han beholdt den. Brecker ga aldri plata fra seg igjen.

Du kan lese mer om Michael Breckers residentskap under Moldejazz dette året i min artikkel fra 2014.

Året etter var det en 29-åring fra Frei som kom til Molde. Så vidt jeg har funnet ut, gjorde Håvard Wiik i alt åtte konserter i løpet av uka i 2004. Med det er han, sammen med Pat Metheny den som har flest gjennomførte konserter i løpet av residentskapet. Vi fikk bl.a. høre Atomic og Atomic med SchoolDays igjen, Wiik spilte med trioen Free Fall, med Petter Wettre Quintet, feat. Håvard Wiik, og mye annet.

Men for undertegnede er det to ting som står sterkest i minnet fra dette residentskapet. Det ene var Wiiks solokonsert på Forum på tirsdag, som for mange av oss viste fram helt nye sider ved Wiiks musikkutøvelse. Minnene fra denne musikalske reisen sitter fortsatt et sted under brystbeinet.

Men det er Håvard Wiik med Stian Carstensens «smörgåsbord» av en konsert, som fortsatt kan springe opp som levende film på den bakre netthinna. Konserten med prosjektet «Backwards into the Backwoods» i Kulturhuset var et overflødighetshorn, der den nederlandske cellisten Ernst Reijseger med forbløffet hakeslipp så på og bidro. Det virket som han aldri hadde sett noe liknende, noe som nok kan synes overveldende for én som har bakgrunn bl.a. fra nederlandske ICP.

Joshua, Marilyn og de andre norske
Etter disse fem første årene fortsatte den etter hvert veletablerte institusjonen residerende artist å skape minneverdige prosjekter. I 2005 var det Arild Andersen som bar tittelen res.art., med bl.a. en solokonsert på tirsdagskvelden i Forum. Men det er vel den magnifike åpningskonserten med prosjektet «Electra», med både Patrice Heral og vår kjære Paolo Vinaccia på trommer som skapte de sterkeste inntrykkene. Vi tør vel også nevne triokonserten med Ferenc Snetberger og Paolo Vinaccia i Kulturhuset på torsdagen. Paolo Vinaccia, hvil i fred! Ti amiamo, sempre!

Året etter var det Joshua Redman som hadde det neste årets residentskap. Vi får for øvrig gleden av å høre Redman på Molde i år, med prosjektet «Still Dreaming», en hyllest til det fantastiske bandet Old and New Dreams, på Teatret Vårt på torsdag kl. 20.00. Residenten i 2006 huskes vel kanskje best for konserten med Trondheim jazzorkester i Bjørnsonhuset.

Men det kan være verdt å nevne at ved siden av Chick Corea har ingen «importert» residerende artist ført til et så tett videre samarbeid med norske musikere. Vi minnes bl.a. Redmans konsert med Ola Kvernbergs Liarbird i 2010 og duoen med Kvernberg under dennes residentskap i 2016.

I 2007 var det Terje Rypdals gang. Vi fikk blant annet en strålende gjenoppføring av verket «Bleak House», samt en gratiskonsert på Rådhusplassen der Vestnes-ferja var bidragsyter til musikken. I 2008 fikk vi endelig den aller første kvinnelige residerende artist, Marilyn Mazur. Her var nok den avsluttende konserten med hennes Celestial Circle, med blant andre Arders Jormin og John Taylor, i Domkirken et høydepunkt for mange.

I 2009 stilte Arve Henriksen opp og overrasket kanskje mange ved å spille med bl.a. Ytre Suløens Jazz-ensemble. Året etter var Nils Petter Molvær på plass. Et år som for mange kanskje best huskes som året da Sonny Rollins var på plass på Romsdalsmuseet. Molvær spilte både åpningskonserten, med bl.a. Bill Laswell og etiopiske GIGI, og avslutningskonserten i Domkirken med Sondre Bratland. Ytterpunktenes store år?

2010-tallets drama
Uke 29 i 2011 huskes for helt andre ting enn dette årets residerende artist. Men Dave Holland leverte fem vidunderlige konserter, fra åpningskonserten med Pepe Habichuela til kirkekonserten lørdag kveld med Thimar-trioen med Anouar Brahem og John Surman. Men det er stemningen i Bjørnsonsalen på fredag før og under konserten med Trondheim jazzorkester, og den uvirkelige katastrofefølelsen utover fredag kveld og hele lørdagen som virkelig sitter igjen.

Jon Balke, Moldejazzsjef Jan Ole Otnæs og teatersjef Thomas Bjørnager. Foto: Terje Mosnes

Jon Balke startet sitt residentskap i 2012 med Siwan, og det omfattet et deilig gjensyn med Jøkleba. Men Balkes residentskap ble litt annerledes da fire av konsertene hans var teater- og musikksamarbeidet mellom Moldejazz og Teatret Vårt omkring Kurt Schwitters’ tekster. Teaterstykket «Merz!!» med Balkes musikk var en annerledes, storveis opplevelse for mange.

Et større portrettintervju jeg gjorde i forbindelse med Balkes residentskap kan du lese her.

Med Jason Moran møtte vi en residerende artist som kanskje ble opplevd som en mer tradisjonell, eller mer som forventet, residerende artist. Men også her fikk vi noen flotte nyskapinger, som da Jason Moran spilte med Jan Bang, og med norsk-svenske Andratx. Sidsel Endresen tok over stafettpinnen i 2014.

I 2015 var den svenske punkjazzer’n Mats Gustafsson på plass. I Bjørnsonsalen fikk vi en strålende åpningskonsert med dette årets versjon av Fire! Orchestra. Dessverre gikk dette årets planlagte mestermøte mellom Gustafsson og Colin Stetson ut pga. sykdom, men med James Blood Ulmer skapte Gustafsson og The Thing en svært minneverdig konsert, som nå også er ute på plate. Seinere i uka forsøkte Gustafsson gjennom musikk å beskrive og forklare hvorfor Petter Northug hadde lyktes i skiløypene. Et kanskje første eksempel på skijazz, der!

Med Ola Kvernberg som residerende artist 2016, fikk vi ikke bare svidd ører og feid håret bakover med Mechanical Fair  og Steamdome, men vi lærte også et nytt ord, Porkotta. Kvernberg kastet stafettpinnen til Vijay Iyer, Fra dette året er det særlig duo-konserten med Craig Taborn som kanskje mest har brent seg fast, sammen med Iyers konsert med legenden Wadada Leo Smith.

Maria og Arild, Foto: Gunnar Horrigmo

Maria og Arild, Foto: Gunnar Horrigmo

Og da er vi kommet til fjorårets fuglevenn og orkesterleder, Maria Schneider. Som sjarmerte mange av oss i senk, om hun ikke allerede hadde gjort det langt tidligere med sin musikk. Åpningskonserten med Denada ble en glitrende opplevelse. Den eneste skyggen på gleden over konserten var NRKs manglende vilje til å produsere konsertene hennes for radio. Og den strålende avslutningen i Domkirken på lørdagskvelden.

Dermed er vi framme ved begynnelsen av uke 29 2019. Årets residerende artist – eller altså artist in residence – Gard Nilssen vil gjøre i alt åtte-ni arrangementer i løpet av festivalen, fra han starter med sPacemonKey med Storløkken og Westerhus på mandagen i Teatret Vårt, til han avslutter hele festivalen samme sted på natten mot søndagen med Amgala Temple. Han har lovt at der skal han svi av alt det kruttet som er igjen! Dette kan du lese mer om seinere i denne serien.

Vi gleder oss.

Klikk på stikkordet «residenten» for å lese alle artikler om årets residerende artist.

Besøkt 210 ganger
Previous post

Red Baraat AVLYST!

Next post

Så var det på tide å gå i kirken

Johan Hauknes

Johan Hauknes