Det blåskimrende lyset sildrer røykvirvlende og kjegleformet nedover en tom scene. Bassen ligger i stabilt sideleie. Helt til høyre, flygelet, gapende i all sin lakkblanke skrud. Et urørt mikrofonstativ kneiser langstenglet i forgrunnen. Bjørnsonhuset er fylt nærmest til randen, og forventningenes summetone stiger i lokalet.

Gregory Porter.
Foto: Camilla Grünewald

Den amerikanske låtskriveren, skuespilleren og vokalisten Gregory Porter har skapt seg et navn som en av vår tids fremste jazzsangere. Nå er han er meldt på gratishaugen, men før det hele braker løs står festivalsjefen der og ønsker oss velkommen. Konserten med Porter og hans fem manns sterke band er jo åpningskonserten under årets festival, og den godeste Solli kan bringe til torgs en riktig morsom anekdote fra 2015, forrige gang herr Porter gjestet festivalen. Logistikken var mer enn buklete, og det eneste flyet som kunne bringe den kjente vokalisten til Vestlandet og Molde ville lande en time for seint. Solli kastet seg på telefonen til “rutekontoret” til SAS og lurte på om de ikke kunne endre flytida slik at Porter og hans medmusikanter rakk fram i tide. Flyselskapet var vennligheten selv, men gjorde det klart at en endring som dette ville få konsekvenser for hele sommerprogrammet. Mange oppsatte ruter måtte få nye tider. Men han skulle se hva han kunne gjøre, og noen timer seinere ringte han tilbake og meldte at det hele var i boks. Gregory Porter sto på museets scene og Fireflates anmelder Jan Inge Tangen mente den gangen at det var en besnærende vakker konsert.

Gregory Porter anno 2019 er også en messe verd. Og dette er dessuten de snertne hodeplaggenes aften. Porter sjøl, selvfølgelig, med sin karakteristiske hodebekledning i den nyskapende kombinasjonen hette og hatt, eller skyggelue om man vil, en innretning som definitivt ikke inviterer til øyekontakt med artisten. Når mannens ansikt ovenikjøpet er beleiret av et omfangsrikt skjegg, skulle man tro at han ønsker å signalisere en viss distanse til publikum. Men da må man tro om igjen. Porter var virkelig i godlune fra første strofe, serverte små og poengterte historier mellom sangene til konsertlydens vellbehag, og i sin aprikosfargede jakke og hvite benklær framstår han med en brillefin dose av det meste i grunnen; litt crooner a la Sammy Davis jr og Nat King Cole, blues og gospel i skjønn forening, men også låter i et mer moderne kostyme, nærmere hiphopens stakkato uttrykk, der Porter, som ikke kan lastes for å være en spesielt rappfotet herremann, vagger kledelig rundt i rytmenes vold. Han har noe på hjertet og  tar noen kantrende skritt til siden, og danser med en svai av smil i munnvikene.

For denne anmelder er Gregory Porter et nytt, og svært velbehagelig bekjentskap. Og særlig sangene med de dypeste rift av gospel falt i smak hos undertegnede. Og joda, Porter er så definitivt ikke på bortebane når sangene er mer hissende heller, men den rolige, nesten kontemplerende Porter er bedre enn den fanfariske, mer karnevalistiske varianten, etter vår mening. Men uansett om Porter formidler sine egne komposisjoner eller foredrar fra den Den store jazzsangboka, er alltid den vokale prestasjonen et markløft av de sjeldne.

Porter har nådd en posisjon der han åpenbart kan velge musikanter fra øverste hylle. Dette er virkelig de festlige hatters aften, Porter sjøl er allerede nevnt, men de øvrige musikanter sto ikke mye tilbake hva hodeplagg angjelder. Pianisten hadde sixpence, bassisten, trommisen og organisten snertne capser og saxofonisten en særdeles fjong strikkelue som går Jack Nicholsons variant i Gjøkeredet en høy gang. Konserten ga rom for rikelige instrumentalpartier der særlig saksofonisten serverte soli som dvelende bløte brenninger over langgrunt vann. Pianisten la inn strofer fra en Bob Marley-sang i en av sine soli og bassisten bakte inn både “Smoke on the water” og “Come together” i noen virkelig frapperende instrumentalpartier.

Den doble grammy-vinneren Porter er en publikumsfrier av format og inviterte til allsang under “You can join my band”. Folk lot seg ikke be to ganger.

Etter at Gregory Porter delte scene med KORK og Solveig Slettahjell under en konsert i operaen i 2012 har den bastante baritonen fra USA, med den rike, luftige stemmen, lagt sin elsk på vårt hustrige land. Og Porter kunne selvfølgelig ikke unnlate å gi en undrende kommentar til den norske sommeren slik den fortoner seg akkurat nå her på vestlandet, med regnsip og lavtrykk overalt.

Gregory Porter og bandet spiller musikk som har låst kjevene rundt den tradisjonsbundne musikkarven. Han står i dyp gjeld til mange. Hele ensemblet patruljerer grensa mellom jazz og populærmusikk og smiler blidt og billigende til all musikk som fanger inn det pur melodiske. Men noen ganger underveis i konserten griper vi oss å tenke at disse gutta spiller som en doktoravhandling, doserende i egen fortreffelighet. Men det er en skarpsindig musikalsk allvitenhet i bunn her, og derfor blir det aldri kjedelig, bare litt traust dann og vann. Litt som når musikalske klisjeer draperes som substans.

Men, la nå dette pirk ligge. Gregory Porter bekreftet med mandagens åpningskonsert at han er høyt i toppen der han skinner sammen med den blanke stjerne.

Gregory Porter m/band
Bjørnsonhuset, mandag
Nesten fullsatt.

Besøkt 231 ganger
Previous post

Siril - med verden for sine føtter

Next post

Tradisjonsrik kveld i Kikkans ånd

Christen Hvam

Christen Hvam