Fireflate debuterer i Kikkans Hall! Det nye navnet på den tidligere Magic Mirror-scena innvies i kveld, og det inkluderer en hyllest til festivalens foregangsmann Otto «Kikkan» Sættem.

Anmeldelsen er basert på konsertens første sett.

Kikkan sjøl er til stede, og spiser middag på et for kvelden sammensatt æresbord. For øvrig bemerkes det at det er litt kaldt i hallen i kveld, folk spiser middag i jakker og skjerf, og et par varmeovner hadde helt klart gjort seg. Det spises Gumbo — kreolsk gryterett med skalldyr, og chilisausen Tapatío er på plass på bordet. Det er klart for en heit kveld.

Kikkan Sættem ruvet i spissen for venneflokken som i 1960 bestemte seg for å starte Moldejazz. Festivalen tok utgangspunkt i det solide miljøet rundt Storyville Jazzklubb, som på sin side oppstod i 1953. Fra et beskjedent budsjett på 15 000 kroner og mødre som serverte hjemmelaget vin til musikerne har festivalen vokst til en av de virkelig store. Kikkan omtaler festivalens utvikling slik:  — fantastisk kor det har gått!

Arenaens fasade er smykket med bilder fra denne første tiden, med Kikkan som senterpunkt, både i Molde og New Orleans. Kikkan er hedra mange ganger før — han er både hedersborger i New Orleans og mottaker av kongens fortjenestemedalje i gull. Også scenenavnet er i Kikkans håndskrift, innhentet av Hans-Olav Solli i egen person. Når Fireflate ber Kikkan om en kommentar til kveldens begivenhet er han klar i sin tale:

  — Kjekt at de husker på gamle folk!

Ytre Suløen-gjengen er snare med å vektlegge hvor viktig Kikkan har vært for dem. Han var reiseleder for dem i New Orleans i mange år, og har vært en av de aller viktigste menneskene for bandet, i følge banjoist Einar Aarø – det eneste bandmedlemmet fra den opprinnelige besetningen som gjenstår.

At Ytre Suløen åpner det nydøpte tradjazzlokalet er helt på sin plass. Gruppen har spilt utsolgte konserter under Moldejazz i en årrekke, og er kjent for å la seg inspirere av nettopp New Orleans-jazzen. For anledningen har gruppen valgt å hedre blues-legenden Bessie Smith, og vokalist Tricia Boutté åpner settet med Nobody Knows You When You’re Down and Out. Det føles både godt og viktig å i 2019 kunne bli påmint jazzens røtter. For oss som ikke var på årets åpningskonsert på Bjørnsonhuset, føles dette både som en verdig og riktig start på festivalens 59. år.

Ytre Suløen låter akkurat slik man forventer at det skal låte  –både på godt og vondt. Konserten bærer noe preg av rutinemessighet. Både vokalisten og instrumentalistene har litt for ofte øynene festet til notestativet, og det er lite kroppslig engasjement å finne. Men, til gjengjeld: Det musikalske nivået er høyt. Tricia Boutté løfter stemningen, både med sin stemmeprakt og sitt sjarmerende og jordnære vesen. Lars Franks koloraturklarinett liksom danser over arrangementene, og Andreas Rotevatns trombonekor er deilige avbrekk. Morten Gunnar Larsen briljerer på tangentene med en sjelfullhet og klang utenom det vanlige. Når Suløen spiller en låt fra sin nye plate er det et anna engasjement å spore — bandet river seg endelig løs fra notene og stråler på scena.

Om man ønsker å få den gode gamle 30-tallsfølelsen, er både Kikkans Hall og Ytre Suløen midt i blinken.

Ytre Suløens Jass-ensemble m/Tricia Boutté
Kikkans Hall, mandag
Nesten fullsatt

Besøkt 241 ganger
Previous post

En aften med Gregory Porter

Next post

Space is still the place

Susanne Lohne Iversen

Susanne Lohne Iversen