Årets residerende artist Gard Nilssen dro til allerede fra sin første konsert. Teatret Vårt var dessverre ikke fullt, men de som var der, fikk virkelig valuta for pengene.

sPacemonKey med Stian Westerhus og Ståle Storløkken ga et show som satte både rockefoten og jazzfoten i  høygir. Tåka hang tjukk over Moldefjorden, men sPacemonKey var som lyskastere som skar som kniver gjennom tåka.

Årø International Airport ble stengt på grunn av den tjukke tåka. Stian Westerhus (og andre) ble derfor omdirigert til Vigra og Ålesund. En hastig transport til Vestnes og ferja over Romsdalsfjorden til Molde ble organisert, og Westerhus var på plass akkurat i tide til at konserten ikke ble mer enn en halv time forsinket.

Gard Nilssen var på forhånd redd han ikke ville være helt i topp spilleform når denne uka startet. Men verken han eller vi hadde noen ting å frykte! Allerede fra første minutt satte Morten Qvenild, Gard Nilssen, Stian Westerhus og Ståle Storløkken fyr på Plassen denne mandagskvelden.

Gard Nilssen

Foto: Hogne Bø Pettersen

I min ungdom snakket vi om at musikk som var «speisa», det var den typen musikk vi elsket nesten mer enn annet. Her var det «speisa» så det holdt, fra begynnelse til slutt. Det begynte som en god fortelling med et svevende, litt spørrende og søkende strekk som utviklet seg til noen nesten majestetisk store lyd-konglomerater.

Stian Westerhus drar etter hvert til med et heftige vamp som setter føtter og ryggvirvler i raskere bevegelse enn de i utgangspunktet er dimensjonert for å tåle. En heftig, dynamisk … jeg tror det endte opp med en sjutakter. Etter hvert blåser tåka også tett på scenen, men det blir aldri nok til å overskygge musikken. Stian Westerhus danser heftig inn i tåka, og gir oss noen feedback-baserte lydmonumenter som gir oss et kraftig slag i mellomgolvet. Men på en svært så god måte.

Stian Westerhus

Foto: Hogne Bø Pettersen

Gard Nilssen gir oss et nesten-rim shot, så perfekt plassert og taimet at jeg kan leve på det lille øyeblikket — i hvert fall til i morgen!

Stian og Gard svinger inn i et groove som gir gode assosiasjoner til tiden og kommunikasjonen de hadde med bandet Puma, det koker i en nydelig dialog. Ståle Storløkken fanger opp det som de to skaper og bygger opp og ut omgivelser og et orkestralt uttrykk.  Morten Qvenild svever over dette komplekse og vakre lydskapet de skaper med sitt (hy)personale piano.

Til glede for alle skapgitarister drar Stian Westerhus til med et fyrruig og ba-rocka gitarspill. Og Gard, det lugger overhodet ikke verken i kompet eller i overbyggingen.

Ståle Storløkken

Foto: Hogne Bø Pettersen

Ettersom musikken utvikler seg, og jeg observerer — ser og lytter — interaksjonene mellom de fire, dukker Miles Davis’ kjente utsagn opp, «… there are no wrong notes in jazz — it’s the note you play afterwards that makes it right or wrong.»

De som kjenner tegneseriene til Frode Øverlie, og spesielt figuren Pondus, vet at Pondus ikke bare mener at AC/DC er noe av det største som finnes av musikk. Ved siden er også Pondus den evige optimist på Liverpool FCs vegne. Når Morten Qvenild så stiller på scenen med en YNWA-T-shirt, og rockefoten etter hvert får svingt seg, er jeg sikkert på at også Pondus ville funnet seg til rette i Teatret Vårt denne kvelden.

Gard Nilssen

Foto: Hogne Bø Pettersen

Besøkt 199 ganger
Previous post

Tradisjonsrik kveld i Kikkans ånd

Next post

Edvard Hoem taler

Johan Hauknes

Johan Hauknes