Master Oogway hentet navnet sitt fra skilpaddekarakteren i Disneys Kung Fu Panda. Assosiasjonene til skilpadder er det imidlertid lite av, i det fyrverkeriet av en konsert Master Oogway serverte.

Master Oogway

Foto: Hogne Bø Pettersen

Når Master Oogway inntar Storyville er det med et brak. Jeg må nesten holde meg fast til stolen for ikke å reise meg når bandet eksploderer for fullt. Energinivået ble satt fra første sekund, og jeg tenker straks at her har vi ikke med treige skilpadder å gjøre.

Scenens bakteppe er prydet med fargerike strandtepper, og gir den gode hippiefølelsen. Vibbene følges opp av gitarist Håvard Funderud, idet han kaster det lange, krøllete håret sitt fram og tilbake over gitaren. En så levende jazzgitarist skal man lete lenge etter.

Bandet beveger seg mellom det frie og melodiøse, men det gjennomgående er imidlertid bandets imponerende levende samspill. Spillegleden er helt åpenbar, og smitter over på publikum. For oss som var tilskuer på Bushman’s Revenge like før, var ikke overgangen stor når det gjelder hverken nivå eller energi.

Komposisjonene starter ved flere anledninger med unisone riff i gitar og saksofon, traktert av henholdsvis nevnte Funderud og kleivingen Lauritz Skeidsvoll. Imidlertid flyter det raskt ut, der de ulike soloene oppleves mer som øyer i et lydlandskap og kompet driver det hele frem.

Master Oogway

Lokal saksofonist på Storyville. (Foto: Hogne Bø Pettersen)

Trommene er besatt av Martin Mellem. Han viser seg etter hvert å være en motor i hele spetakkelet, og bidrar ikke bare med krydder, men flammer og fyrverkeri i alle konsertens mange ulike deler og innskytelser. Vi får blueskor og progmelodier fra Funderuds vrengte gitar. Trommene og bassen, med solide Karl Erik Horndalsveen, er til tider preget av den tidlige Coltraneske frijazz-grooven, mens saxofonen i sine soloer hopper mellom melodiene og en Mette Rasmussen-aktig hylende galskap. Det oppleves som at musikerne slenger farger på et tomt lerret, der alle fargene er både vakre og interessante, men de ikke alltid forenes til et gjennomført kunstverk. Den største svakheten denne anmelderen finner hos bandet blir nettopp dette. Den røde tråden er der, men det kan til tider være vanskelig å følge den.

Master Oogway er på vei opp, det er det ingen tvil om. De forholdsvis unge karene presterer imponerende, både i samspill og hver for seg. Det er alltid kjekt å se unge musikere få rom til å hevde seg på store festivaler, og Master Oogway eide virkelig dette rommet.

Master Oogway

Håvard Funderud (Foto: Hogne Bø Pettersen)

Master Oogway
Storyville, Plassen, tirsdag
Nesten fullsatt

Besøkt 596 ganger
Previous post

5 på Jazzen, tirsdag

Next post

Melody Gardot: Middels - skuffende middels

Synnøve Berg Meisingset

Synnøve Berg Meisingset