Ville du lukke øynene? Sitte og sløve? Da var dette konserten for deg. Vi andre kjeda oss.

(Jeg skal ikke henge meg opp i det arrangementsmessige. Men det var ingen god start; det faktum at billettsystemet hadde bestemt seg for at 200 seter midt i salen sto tomme. Men det ordna seg.)

Melody Gardot inviterer ikke akkurat til fest. Om du da ikke – som allerede meldt – vil ha en fest der du sitter der og sløver. Med unntak av en visitt til bistroen i Paris, går alt i sakte kino. Dét er i og for seg ikke noe problem. Jeg kan gjerne gå på konsert for å høre artister som utelukkende spiller ballader. Gi meg Tom Waits i 60 bpm – disco-takt er 120 bpm – og jeg kan uten videre hygge meg i både to og tre timer.

Foto: Camilla Grünewald

Melody Gardots problem er at hun er så gjennomført middels. Hun skriver helt OK låter, synger helt OK, og spiller helt OK piano (gitarspillet hopper jeg over). Sånn er det også når hun nærmer seg Kurt Weills univers; Tyskland i tida under “Babylon Berlin”, tv-serien som dramatiserer opptakten til Hitlers maktovertakelse. Hun har bare mye dårligere fingerspitzgefühl enn Bryan Ferry.

Men dette skal hun ha – Gardot er usedvanlig flink til å snakke med oss, altså med publikum. Hun er ekspert som formidler. Midt mellom alt det middelmådige hun serverer som musikant, holder hun publikum i sin hule hånd – fordi hun er så flink til å snakke med og til oss.

Gitaristen hennes var et tidvis lyspunkt, mens strykekvartetten stort sett fungerte som kulisse.

Men flertallet i publikum så ut til å like det de ble servert. Og det er unektelig helt vesentlig, når man opptrer for mange hundre publikummere.

Besøkt 458 ganger
Previous post

En vis skilpadde og fire framtidige helter

Next post

Henry Threadgill leverte!

Arild Rønsen

Arild Rønsen