Så kom en av de konsertene undertegnede hadde gledet (og egentlig også gruet) seg mest til ved årets Moldejazz.

Saksofonisten, fløytisten og orkesterlederen Henry Threadgill har opp gjennom årene både gledet stort og skuffet ved tidligere konserter man har vært tilstede på, men denne gangen var det med et band vi tidligere har hørt på plate.

Han var sist i Molde i 1989 med sitt band Very Very Circus med blant andre trombonisten Curtis Fowlkes, gitaristen Brandon Ross og tubaisten Marcus Rojas, som holdt en av – etter min mening – Moldejazz-historiens tøffeste konserter i gode, gamle Kulturhuset.

Forrige gang undertegnede hørte Threadgill var på festivalen Jazz em Agusto i Lisboa for et par år siden, da han spilte sammen med trompetisten Wadada Leo Smith, hvor Threadgill virket temmelig «ute», og ikke helt visste hvor han var i musikken. Men vi har forsøkt å fortrenge den opplevelsen, og vi gledet oss å gi «helten» en ny sjanse.

Nå var han tilbake med et av sine nyere prosjekter, bandet Zooid, bestående av trombonisten José Davila, gitaristen Liberty Ellman, cellisten og fiolinisten Christopher Hoffman, trombonist og tubaist Jose Davila og trommeslageren Elliot Humberto Kavee. Til nå har de laget seks plater, alle så nær som én utgitt på Threadgills plateselskap PI Recordings. For den siste, «In for a Penny, In for a Pound», ble de i 2016 nominert til en Pulitzer-pris. Etter å ha hørt platen en rekke ganger, pluss gått gjennom det som er å oppdrive av opptak med bandet på nettet, var det med stor spenning jeg inntok Teatret Vårt denne tirsdagskvelden.

Bandet han har med seg til Molde er det samme som i flere år har vært med i Zooid, og som også er besetningen på platen «In for a Penny, In for a Pound», så vi entret Plassen med et stort ønske om at det skulle være fullt hus og stormende jubel.

Moldejazz har reklamert med at konserten er bandets eneste i Europa denne gangen, noe som er en regelrett løgn, siden bandet spilte på North Sea-festivalen i Rotterdam for to dager siden (søndag 14. juli i lokalet Madeira).

Men nok om det. Vi var mer enn klare for konsert med en av våre favoritter.

Og etter en litt lang, og tidvis unødvendig introduksjon, kommer musikerne ruslende inn på scenen. Først gitarist Liberty Ellman og trommeslager Elliot Humberto Kavee, deretter cellisten Christopher Hoffman og tubaist og trombonist Jose Davila sammen med “far sjøl”.

Etter applausen stilner Teatret Vårt. Threadgill åpner mappen med noter, og de er det mange av, før han plukker opp fløyta og vi er så smått i gang.

Giatrist Liberty Ellman innleder på en gitar som ligner den vi husker fra Alf Prøysens tid, men med en helt annen og bedre lyd. Ellman briljerer med fint og kreativt spill, og jeg er overbevist om at Prøysen nynner med der han sitter ett eller annet sted fjernt fra himmelens jamsession, som i dag har fått ny trommeslager, i og med at Paolo Vinaccia har sluttet seg til hopen av jazzlegender.

Med Ellmans spill stiger forventningene, og vi føler at det brygger opp til noe stort.

Cellist Hoffman legger inn noen kommentarer sammen med trommeslager Elliot Humberto Kavee, før trombonist Jose Davila legger i vei med en strålende solo. Threadgill rusler fram til mikrofonen på midten av scenen, godt skjult bak et notestativ, og leverer et svært kort «innspill» på fløyte, nesten som for å fortelle Davila hva som er på gang, før Davila får fortsette med en deilig solo. Han er en dyktig trombonist som improviserer kreativt og spennende, og de andre i bandet følger tett på og legger opp til et tett ensemblespill.

Da Threadgill igjen kommer fram til mikrofonen med fløyta, merker jeg at det ikke er samme glød og energi i spillet som det var sist han var her. Det er ikke samme energi, men det er helt OK. Det er uansett vakkert.

I neste låt finner Davila fram tubaen og soundet endres en smule, og vi får mer av det de serverte i 1989, hvor det var et helt særegent lydbilde som både var spennende og originalt – et helt spesielt Threadgill-lydbilde. Han trakterer fremdeles fløyta, et jazzinstrument jeg egentlig ikke er så glad i, men «far sjøl» virker svært fornøyd der han smiler på scenen. Og det har han all mulig grunn til å være, for makan til tett og fin bandlyd er det sjelden man hører. Trommespillet er løst og fint, de har en drivende dyktig gitarist og tubaspillet er strålende sammen med celloen.

Threadgill finner fram bassfløyta, og lydbildet får en ny helhet som fungerer. Det hele er så tett og fint, at vi velger å kalle det pisse fedt, som man sier i Danmark.

Så, endelig, finner «far sjøl» fram altsaksofonen. Og nå kommer det veldig godt fram at han ikke er like vital som vi husker han fra AIR-trioen. Men det er fedt nok! Han leverer noen korte fraser som bandet videreutvikler, henger seg på og utvider. Og vi får en deilig cellosolo, og i samspill med tubaen gir dette et helt spesielt og flott uttrykk, sammen med det relativt løse trommespillet. Og det er først nå at vi virkelig føler at det hele føles som en helhet.

Og slik fortsetter det, og jeg tenker at det ikke er noen i dagens jazz som spiller slik som dette. Det nærmeste jeg kommer er de siste gangene jeg hørte Ornette Coleman, for eksempel her i Molde, eller på boksen «Celebrating Ornette» med de siste liveopptakene med den salige mesteren.

Det er nok en bandleder som har nådd sjels år og alder vi hører, men det er en eldre herre som gjør hva han kan for å levere det beste han kan – det er langt fra noen «vanlig dag på kontoret». Innimellom får jeg følelsen av at han tenderer noe av det han gjorde med AIR-trioen, og det virket som den gamle standarden «All the things you are» ble et slags mantra i bakhodet på «sjefen». Hele veien hadde han stålkontroll på de andre musikerne, mens han med den karakteristiske skarpe tonen i altsaksofonen dro de andre med seg inn i en slags himmelsk atmosfære.

Vi fikk gleden av å høre et strålende band som spilte så tett det er mulig når man setter sammen akustisk gitar, cello, trombone/tuba og trommer, og det var ingen tvil om at Threadgill koste seg i selskapet, selv om han ikke var like sprelsk og vital som ved tidligere, gode møter.

Men selv med noen få skjønnhetsfeil, særlig i fløytespillet, gleder jeg meg til jeg får mulighet til å høre dette bandet igjen ett eller annet sted, for de fem musikerne leverte en overordentlig deilig konsert som hadde fortjent flere publikummere enn et halvfullt Teatret Vårt.

Elliot Humberto Kavee. Foto: Jan Granlie

Liberty Ellman. Foto: Jan Granlie

José Davila. Foto: Jan Granlie

Christopher Hoffman. Foto: Jan Granlie

Henry Threadgill. Foto: Jan Granlie

Besøkt 116 ganger
Previous post

Melody Gardot: Middels - skuffende middels

Next post

Ane Brun med Steinar Raknes i kveld!

Jan Granlie

Jan Granlie