Når vi snakker om Marcus Miller, handler nesten alltid veldig mye om “Tutu”. Har du skrevet tittelsporet til et Miles Davis-album, så vil du nødvendigvis for alltid bli forbundet med det.

“Tutu” kom seint i settet, og den kom i utgangspunktet godt. Før det skar seg. “Tutu” i fireflate-takt funka overhodet ikke.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

Et høydepunkt kom med en strålende versjon av Miles Davis’ 1970-komposisjon “Bitches Brew”. Marcus Miller sa riktig nok at dette var vendepunktet for Miles; at det var da han begynte å gå elektrisk. Feil – for den endringa skjedde seint på 60-tallet, og for alvor med “In a Silent Way” i 1969. Ikke så viktig, egentlig; i Bjørnsonhuset var det viktigst at “Bitches Brew” ble levert i en overlegent bra versjon.

Ellers låt det som forventa. En oppvisning i slaphand-bass. Med andre ord temmelig kjedelig – og det blir ikke mer interessant av at begge keyboardistene også har satt seg fore å spille fortest mulig. Men trommisen er dritgod! Og en av hans dueller med Miller var faktisk mye mer enn bare hørverdig; og noe sånt inntreffer bare svært sjelden når det er snakk om bass/tromme-solo.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

Problemet i mine ører er at dette låter for cleant. Akkurat som vestkyst-pop/rock som regel blir alt for “pent”, på samme vis som den tradisjonelle Nashville-countryen blir statisk kjedelig. Det er virkelig ikke musikk i mine ører, å høre en flink musikant som i første rekke holder oppvisning i å spille fort.

For å sitere Millers mentor Miles Davis: Less is more. Pausenes rolle er dessverre grovt undervurdert i store deler av det moderne musikermiljøet.

“At han gidder”, tar jeg meg i å tenke. Å drive med publikumsfrieri av typen oh-oh-oh-oh – repeat after me …

Duke Ellington hadde helt rett. Det fins god musikk, og det fins dårlig musikk, and that’s it – ganske uavhengig av sjanger. Og fjortendels-slaphand-bass er akkurat like kjedelig som middelmådig bebop og middelmådig blues.

Men her fantes altså lyspunkter, de få gangene Marcus Miller dykka ned i Miles Davis-katalogen. Inkludert brorparten av sin egen “Tutu”.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

 

Besøkt 195 ganger
Previous post

Rønsen møter: Unni Wilhelmsen

Next post

Rasmus og Verdens Beste Band

Arild Rønsen

Arild Rønsen