Ikke så langt fra den legendariske jazzcampen i Julsundvegen, våkner unge mennesker tørre i halsen på sine tynne liggeunderlag. På en tomt ved sjøen ligger det nydøpte, men langt fra nybygga huset “Strandheim”, og akkurat her har noen av Moldejazz’ frivillige etablert seg. 

Allerede fra 1965 ga Moldejazz publikummet sitt muligheten til å bo gratis. Det var ikke så mye gressplen igjen å skimte når området ble fylt opp av telt, soveposer og en bukett av frivillige, hvis fester var så utflytende at barn knapt fikk ferdes i området. I dag må tilreisende med slunkne lommebøker finne andre alternativer.

Det de unge tilreisende har til felles er at de alle har flere grunner til å være i Molde enn selve festivalen. Alle har bekjente og venner her. Det spares likevel ikke på entusiasmen.

– Det er fantastisk at det går an å komme hit og jobbe frivillig, samtidig som man får sett de fleste konsertene og i tillegg bo gratis, sier Frank Hannasvik (25) som haika fra Surnadalen til Molde for å jobbe frivillig under festivalen.

Jazzcamp 2019

Spartanske forhold. Foto: Hogne Bø Pettersen

Folka er tydelige på hvorfor det er mindre ungdom på Moldejazz nå enn i festivalens tidlige tiår.

– Tilbudet og konkurransen er for stor, sier Espen Songstad (23), som kommer fra Molde og derfor er her om sommeren uansett.

– Folk drar på festivalene som ligger på øst- og sørlandet fordi det er enkelt og kjapt å komme seg dit.

– Det er alt for vanskelig å komme seg til Molde, spesielt hvis en ønsker å unngå fly, sier Anneli Rystad Aune (20), som tok tog, buss og buss for tog fra Oslo til Molde, og brukte en hel dag på reisen.

Disse camperne er tydelige på at en jazzcamp hadde vært et godt alternativ for unge tilreisende, og at overnatting i nærheten av byen ofte blir et problem for de lokale. Torkil har faren sin på Bolsøya, Espen har foreldre i Nordbyen, men nærhet til konsertscenene gjør at det blir upraktisk å holde til der i festivaluka.

– Med en camp hadde det også vært lettere å bygge opp en god festivalkultur som kan bygges opp og vare i mange år, mener Hein (23) som til vanlig holder til i København.

Jazzcamp 2019

Frokostidyll på Strandheim. Foto: Hogne Bø Pettersen

De unge jazzerne sover på tynne underlag, spiser polarbrød til frokost, drikker kaffi fra vinglass, og nøyer seg med kaldt vann i dusjen. Det er med andre ord ikke all verden ungdommen forlanger. Men er Moldejazz bevisst på sitt unge publikum?

– Mine beste minner fra festivalen er alle midnattskonsertene på Teatret Vårt, sier Torkil Hjelle (23), som har vært en av mange ivrige unge jazzentusiaster og frivillige i mange år.

– Det er på disse konsertene vi unge musikkinteresserte har møttes for å feste og samtidig få en god konsertopplevelse. Jeg husker spesielt godt konserten med Steamdome og Paal Nilssen-Love i fjor! Det er en katastrofe dersom dette konseptet er skrinlagt for godt.

I år har nemlig festivalen nedprioritert klubbnatt-konseptet til fordel for et nattkonsept i Kikkans Hall, som etter alt å dømme trekker til seg et litt anna publikum.

Jazzcamp 2019

Espen, Hein, Torkil, Anneli, Oscar og Frank. Foto: Hogne Bø Pettersen

– Nå må unge folk velge mellom å være i Alexandraparken, der det koster 450 kroner om man ikke er frivillig og konserttilbudet er tilpassa utelivsscenen, eller å gå i Kikkans hall.

Moldejazz har i denne gjengen i alle fall et solid grunnlag for å bygge et trofast publikum også for framtida – om de bare griper muligheten.

Besøkt 614 ganger
Previous post

Den trefoldige molderosen

Next post

Fem på jazzen, onsdag

Susanne Lohne Iversen

Susanne Lohne Iversen