Skumringsbarda: Enkelt er fint

Skummelt i kjerka når Alf Hulbækmos slipper løs bestillingsverket “Skumringsbarda”. Men nøkkelordet er enkelt.

Det er tydelig at vi skal danne oss våre egne bilder i hodet til denne musikken, og at det skal være litt mystisk. La oss bare ta ordet i bruk med en gang: Litt trolsk! Men det hintes ganske kraftig om hvilken retning vi skal la tankene vandre i – Skumringsbarda er nok et sted, som beskrives slik i programmet:

En ting som i hvert fall er sikkert er at det er ingen andre som kan forstå det… Vi kan bli fortalt om det, ja, og vi kan bli fascinert av det. Men vi kan aldri komme i nærheten av å forstå det. Det gjør bare hver enkelt for seg selv. Det er der når man trenger det, men man trenger ikke bry seg. Det er lett å bære, lett å legge igjen, men er trofast uansett. Det finnes der alltid, og det finnes aldri.

Det er lett å følge denne tråden gjennom verket, i alle fall i starten. Hulbækmo virker å bygge det hele opp med enkle virkemidler, på et grunnlag av fine små tema, enkle, nesten naivistiske tekster og snurrige ordleker. Tekstene handler blant annet om å komme tilbake, om å gjøre ting på en stille måte, og om at tiden er inne. Now’s the time, altså. (Jeg liker å se for meg Hulbækmo ytre et stille “faen” under Hoems åpningstale.)

Det er lett å forestille seg at Skumringsbarda er et sted i skogen, og der er det mye som er skummelt, men det er også noen venner der. I verkets ånd av enkelhet vil jeg oppsummere det hele på enkleste vis med at det er et fint og spennende motiv, og at musikken er veldig fin.

Hulbækmo gjør aktiv bruk av noe som flere musikere på jazzen kunne vurdert, nemlig stillheten. Stykket har et langt parti uten lyd, med dans. Det starter på galleriet, der Hulbækmo selv betjener kirkeorgelet. Driftige sjeler har latt det bli lyssetting i Guds hus, og lagt et skyggespill av danser og organist nedover veggene i kirken. I total stillhet kommer så danseren ned midtgangen – uten noe kostyme, med enkle bevegelser. Alt er fint og enkelt, kanskje for å gi oss rom til å lage våre egne assosiasjoner.

Trondheim Jazzorkester gjør det de kan best, som er å være fantastiske, og formidler stemningen som verket fortjener. Med så mye romklang er det lett å havne i den nordiske klang- og tåkejazzmyra, men jeg synes Hulbækmo styrer greit unna denne fella. Det blir aldri selvopptatt kontemplativt og høytidelig, det kommer alltid en ny vending eller en spretten vri. Jeg tror og håper at denne generasjonen musikere rett og slett har kommet seg forbi dette stadiet.

Det han også styrer unna, dessverre, er å ro det hele i land. Jeg tror kanskje dette ville vært enda bedre med en enklere struktur der man kunne oppfattet en klar begynnelse, midt og slutt, ved første gjennomhøring. Og vi var ca. der, sånn litt over halvveis uti, syntes jeg.

Hadde det sluttet der, så hadde jeg kanskje tenkt at, OK, det var litt kort for et bestillingsverk, kanskje, men det var jo veldig, veldig bra!

Men det kommer altså en del partier til, og flere ganger tar jeg meg i å tenke at dette er en fin og naturlig avslutning, akkurat i det vokalist Harald Relling Nielsen, fremragende på flere måter, stemmer i på nytt.

Dette er så klart forskjellen på en som har hatt denne sinnrike konstruksjonen i hodet i et år, og en som meg, som hører det for første gang. Men tenk om strukturen hadde vært like enkel som de enkle byggeklossene som jeg likte så godt – de fine tekstene og de enkle temaene – hvordan hadde det vært? Ganske fint, tror jeg. Dette kan også være forskjellen på en musiker som Alf Hulbækmo og en forsoffen lekemusikkskribent som undertegnede. (Alt er subjektivt – synes jeg da.)

Men om man synker inn i det og bare lar de forskjellige partiene komme og gå som de vil, får man også en stor lytteropplevelse ut av det. Men jeg synes likevel den naturlige avslutningen mangler – eller i alle fall at den kom på feil sted.

Stående applaus har vel aldri føltes så riktig som etter en og en halv time passiv sittende benkpress i kjerka, men det var også vel fortjent. 

[gs-fb-comments]