Opera og polsk frijazz? I kjerka? Midt på dagen? Håkon Kornstad Trio viser at også dette konseptet kan fungere – og det til kledelig bakoversveis og alle store gullmedaljer vi kan komme på.

Opera-sjangeren har jo fått et ufortjent rykte som finkultur, etter en lovende fase i starten som folkelig underholdning. Når de rebelske ungdommene med sin nye musikk vokser opp og tar over i kulturredaksjonene, tar de også med seg sine oppfatninger om hva som er bra, hva som er det klassiske og tidløse uttrykket, og ikke minst hva som er nymotens ræl.

Dette er kulturens livssyklus. Se bare hva som skjedde med jazzen, som nå skimter middagshøyden i det ikke så altfor fjerne, og hvis blåbleike uttrykk nå forvaltes av en aldrende gjeng språkpedanter i elfenbenstårnet på Alexandra. Rocken er det som ruler nå, den har bygd muskler siden 50-tallet, den er på topp i hodene til kulturredaksjonenes 30-eller-så-åringer. Rock, det er det som er kultur.

Men rocken skal nok også dø ut til slutt, som jazzen uunngåelig er dømt til å gjøre, og Kygo og Alan Walker vil stå klare til å ta plassene der ikonene nå står – Zappa, Dylan, Purple, Debbath. De skal også med tiden bli det udødelige, det klassiske – det tidløse.

OK, greit. Vi overdriver nå.

Det er kanskje litt sånn, men jazzen dør vel ikke ut helt ennå.

Men altså, opera er opprinnelig en folkelig sjanger.

Dette har Håkon Kornstad skjønt, og det så det ljomer etter, i Molde Domkirke, midt på dagen.

Frode Haltli og Håkon Kornstad. Foto: Kjetil Valstadsve

Da han hadde mestret tenoren på både saks og stemmebånd, endte det i plata “Tenor Battle” fra 2012, som traff vidt og bredt. Selv så jeg showet i et telt på Øyafestivalen, et eventement hvor artistene helst skal spille noe skranglete bluesbasert noe, ikke for flinkt, delt opp i grupper på fire, med skjegg, i et band med et navn som har noe med hester å gjøre.

Og tenorene slo an så det sang, der også.

Kornstad spinner opp i Molde i 2019, bokstavelig talt, på en gammel grammofonspiller med sveiv. Inni der synger Jussi Bjørling Ideale av Tosti, som de gjør en løs improvisasjon over, før det går over i Wagners Wesendonck-Lieder. Kornstad går her over på tenorsang. Derfra og showet ut har han publikum.

Mats Eilertsen. Foto: Kjetil Valstadsve

Verdis Un ballo in maschera er neste, som Kornstad avslutter med et crescendo som rett og slett får Frode Haltli (trekkspill) til å hoppe ut av stolen i begeistring. Når han har ordnet seg på plass igjen, går det videre med Schubert, en Grieg-låt med Ibsen-tekst (Stamborgsrim), før de avslutter med mer Tosti: Marechierae.

Det er sjelden man ser så flinke musikere kose seg så grundig ihjel på scenen. Både Frode Haltli og Mats Eilertsen (ståbass) viser spilleglede og spontanitet, og leker og improviserer seg sømløst mellom jazzen og det klassiske, som om de aldri skilte lag.

Et rent improvisert parti i retning av tut-bært-knirk (også kjent som polsk frijazz) får vi underveis, men det er nokså fort unnagjort. Sånt skulle vi hatt mer av på jazzen, men man kan vel ikke kreve av akkurat disse at de skal fylle denne kvoten for festivalen.

Plusspoeng tildeles også for en pedagogisk innstilling og for å fortelle publikum underveis hva som spilles – om noen trodde anmelderen hadde alle disse referansene innabords.

Ekstranummeret er B-siden på den tidligere nevnte grammofonplaten, hvor Jussi synger O Sole Mio – så klart. Trioen lar plateartisten inne i musikkmaskinen lede an, men sliter litt med å holde lavt nok tempo og må flere ganger stoppe opp for å komme i takt. Stor moro, og et sjeldent og kjærkomment innslag av humor på jazzfestival. Slik moro har vi ikke hatt i Molde siden Willie Nickersons Egg.

Henger’u med eller, Jussi? Foto: Kjetil Valstadsve

Publikum her er kanskje litt oppi åra sammenlignet med andre konserter, men til gjengjeld er det mange av dem. Konserten var opprinnelig tenkt til den nye Rådsalen, men en innsikt av Guds nåde fikk festivalen til å prøve kjerka istedet. Og godt er det, for her var det nesten fullt.

Følgende vet alle som var der, men som en opplysning til alle dere andre: Vi utroper herved dette, uten forbehold, til den beste konserten du gikk glipp av på jazzen. Rock on!

Obligatorisk bilde av hele bandet. Foto: Kjetil Valstadsve

Besøkt 208 ganger
Previous post

Supersonics

Next post

Romsonden JUNO inntar Storyville

Kjetil Valstadsve

Kjetil Valstadsve