I 1979 var kvartetten Old & New Dreams i Molde. Nå skulle vi få oppleve en tolkning av dette bandets musikk fremført av et lag ledet av sønnen til en av musikerne fra den gangen.

Den amerikanske saksofonisten Joshua Redman, ble tidlig i karrieren kjent som sønnen til den legendariske saksofonisten Dewey Redman. Han hadde egentlig ikke tenkt å bli musiker, da han startet sine  juss-studier, man da han flyttet til New York og havnet i et boligkompleks sammen med en rekke jazzmusikere på sin egen alder, ble det mer og mer musikk, og mindre og mindre lov og orden.

Og etter det er historien vel kjent. Han har vært i Molde og Norge en rekke ganger, og han har spilt en del med Fræna-fiolinisten Ola Kvernberg. Han har vært residerende artist, og han har samarbeidet med Trondheim Jazzorkester. I tillegg har han vært her i amerikansk selskap, med blant annet flere duokonserter med pianisten Brad Mehldau.

Foto: Camilla Grünewald

Han kunne tidligere i uka fortelle at han våknet en morgen med ideen om å sette sammen et band, hvor de skulle ta utgangspunkt i musikken til det legendariske bandet Old & New Dreams, som faren hadde en viktig rolle i. Ved siden av faren var medlemmene i bandet pocket-trompeteren Don Cherry, bassisten Charlie Haden og trommeslageren Ed Blackwell. De gjorde en heidundrandes konsert i salige Kulturhuset i 1979, og i følge de arkivene som er tilgjengelige, skal de ha vært tilbake i byen i 1982, uten at undertegnede husker denne konserten.

Men jeg husker den første konserten, som en av de beste i løpet av de årene jeg har frekventert Moldejazz, så spørsmålet var om Joshua Redman (saksofon), Ron Miles (kornett), Scott Colley (bass) og Dave King (trommer), kunne klare oppgaven med å videreføre musikken vi hørte av «de gamle menn» i 1979.

Old & New Dreams var et band av musikere som hadde spilt med saksofonisten, trompeteren og fiolinisten Ornette Coleman på begynnelsen av 1960-tallet. Men da Coleman mer og mer beveget seg mot det elektriske uttrykket, og startet bandet Prime Time, ville de gjerne hylle Colemans akustiske musikk i sitt eget band.

Konserten i Teatret Vårt med bandet «Still Dreaming» starter med Joshua Redman solo, i noe som godt kunne være en amerikansk folkemelodi, eller noe han hadde plukket opp på sine besøk til Norge. Så kommer Ron Miles, vikaren Dave King (det er egentlig Brian Blade som er trommeslager i bandet) og Scott Colley inn, og vi er straks på vei langt inn i Ornette Colemans 60-tallsverden, og all skepsis hos undertegnede er som blåst bort. Det er tydelig at King føler at dette swinger, for større smil hos en trommeslager har vi ikke sett siden Billy Higgins. Colley legger en fireflate bak trommene, og Redman leverer en energisk saksofonsolo.

Foto: Camilla Grünewald

Vi får en kornett/bass-duo som sitter «rett i sikringsboksen» og da Redman kommer inn nærmer det seg kokepunktet, hvor Redman kjører på med energien til et atomkraftverk. Jeg tenker på platen «Ornette on Tenor» som ble innspilt i 1961, hvor Coleman spilte med Don Cherry (pocket-trompet), Jimmy Garrison (bass) og Ed Blackwell (trommer). Denne plata er en av de virkelig klassiske platene, som bør stå i enhver platesamling i de møblerte hjem.

De tar oss gjennom en av Scott Colleys låter pluss en av Ornette Coleman, før de tar det hele ned, og sidemannen kommenterer at der forsvant den energien. De gjør Colleys «Faith & Miracles», hvor den gode bassisten virkelig tar Ornette Coleman og Old & New Dreams på kornet. Vi føler at vi er tilbake i Kulturhuset, særlig i Ron Miles deilige kornettsolo. Colleys bass-spill er adskillig heftigere enn Charlie Haden noen gang var, noe som gjør spillet personlig, og spennende.

Og slik fortsetter det med sterk musikk i et relativt organisert, men frittgående landskap, hvor røttene spiller en svært viktig rolle.

Vi får Dewey Redmans «Waltz Bridges» og en perlerad av både nye og gamle låter, og de fire musikerne viser med all tydelighet at de koser seg på scenen i Teatret Vårt.

En glitrende versjon av «It’s not the same», før Joshua Redman henvender seg til oss i publikum og henviser til da han spilte med Bugge Wesseltoft i 2006. Vi sitter litt forvirret tilbake, men alt faller på plass når Ole Morten Vågan entrer scenen med sin bass. Vågan og Colley skaper en sammenvevd duo, før førstnevnte drar i gang med noen linjer som høres som de er tatt rett ut av Charlie Hadens oeuvre.

Vi sitter med ørene på stilk for å kjenne igjen referansene. Og kort før bandet drar til, er vi sikre. Vi får en heidundrende flott versjon av Ornette Colemans mest kjente låt, «Lonely Woman». Hun som Ornette Coleman så på en vegg i et handelssenter i Los Angeles i 1957-58:

«Before becoming known as a musician, when I worked in a big department store, one day, during my lunch break, I came across a gallery where someone had painted a very rich white woman who had absolutely everything that you could desire in life, and she had the most solitary expression in the world. I had never been confronted with such solitude».

Han gikk rett hjem og skrev «Lonely Woman».

Denne låta glir over i Joshua Redmans «Bad Algorithms», der Vågan etter en stund fanger opp låta og faller tett og fint inn sammen med det øvrige bandet. Etter stormende applaus blir vi servert Redmans nyskrevne «Brothers», ei låt de aldri har spilt på scene før, kun drodlet rundt på noen lydprøver.

Foto: Camilla Grünewald

 

Besøkt 105 ganger
Previous post

For en konsert med Madrugada! Lift me!

Next post

Morgengrykonsert med Marja Mortensson

Jan Granlie

Jan Granlie