Mye flott musikk, men det er ingen grunn til å legge skjul på at dette ble Madrugadas aften. En maktdemonstrasjon.

Jeg har forsøkt å filosofere meg fram til svaret på hvorfor Madrugada gjør slikt inntrykk. Og svaret er? Jeg kommer til saken.

Luke Elliot på Romsdalsmuseet

Foto: Hogne Bø Pettersen

New Jersey-artisten Luke Elliot må sies å være en ekte norgesvenn. Hans eneste album så langt i karrieren, Dresssed for the Occasion (2016), ble faktisk spilt inn i Halden.

Luke Elliot på Romsdalsmuseet

Foto: Hogne Bø Pettersen

Han framfører helt grei pop/rock, ofte som en slags pop-crooner – med et vink til countrymusikken. Litt Highwaymen, litt Nick Cave, litt Sinatra, litt Springsteen.

Og Luke Elliot gjør alt med utprega stil. Hvit skjorte og svart dress, må vite.

Gåte fulgte, i velkjent stil.  De beveger seg verdensvant i tradisjonen mellom folkeviser og stev – tidvis i retning progrock. 

— Vi ønsker dokker masse kjærleik og god fornøyelse!

Gåte

Foto: Hogne Bø Pettersen

Gunnhild Sundli er vennligheten sjøl fra scenen, for anledninga ikledd en hodepryd som så ut som en sterkt utvida tiara.

Han som sto ved siden av meg kjente åpenbart ikke Gåte fra før, og spurte hva slags språk de synger på? Ikke godt å vite, svarte jeg, og antyda “gammelnorsk” som et mulig alternativ. Men det var klin umulig å forstå ett ord av hva som ble sunget.

Gåte

Foto: Hogne Bø Pettersen

Trolsk, er et ord som ofte blir brukt for å beskrive Gåte. Greit nok, men i mine ører kan det bli litt mye – for å bruke et nymotens uttrykk. Folkemusikktimen.

De spilte jævlig høyt! Men det faktum at gitaristen så å si var miksa ut av lydbildet, gjensto som – ja, en gåte. I hvert fall for undertegnede.

Da er vi framme ved kveldens definitive hovedattraksjon, Madrugada. Hva dette bandet har fått til gjennom drøyt 20 år! Etter så visst å ha vært gjennom tragiske hendelser. Det er ingen spøk for et band i denne sjangeren å miste sin gitarist par excellence.

Madrugada

Foto: Hogne Bø Pettersen

Christer Knutsen har overtatt Robert Burås’ rolle på live-scenen. Han fyller rollen til hundre prosent – både som gitarist, keyboardist og munnspiller. Torsdag kveld også kledelig motsatt antrukket, i hvitt kostyme – i kontrast til den svartkledde Sivert Høyem (også han forresten med hvit skjorte; de begynner å bli voksne).

Madrugada

Foto: Hogne Bø Pettersen

Men hva er det med dem, som gjør dem uslåelige? De er verdensmestere i midtempo rock. De kan dette nesten enda bedre enn Bruce Springsteen og Ulf Lundell. Det går sjelden fort av gårde, og de kan spille introer lengre enn Pink Floyd og Dire Straits til sammen. Over to akkorder. Dette er faktisk verdt å merke seg med Madrugadas musikk: De serverer aldri en uventa akkordprogresjon, i skarp kontrast til for eksempel til Siril Malmedal Hauge.

Madrugada

Foto: Hogne Bø Pettersen

Konserten er bygd rundt debutalbumet Industrial Silence (1999), og dette bandet behøver virkelig ikke å hvile seg på utenom-musikalske effekter. Sivert Høyem vandrer elegant langs scenekanten, og trenger ikke annet enn en tamburin eller et sett kastanjetter for å gjøre denne bittelille endringa i scenebildet som bevarer interessen. Den intense interessen, vil jeg si. Tidvis supplert med en akustisk gitar om halsen.

Artist in Residence Gard Nilssen kom inn mot slutten, men før det – Ane Brun. Og selvfølgelig fikk vi Lift Me – en av de aller, aller fineste sangene som er lagd i norsk pop-historie.

Som Sivert Høyem så fortreffelig formulerte det:

– Det er en grunn for at Molde kalles rosenes by. Her er Ane Brun!

Det ble et øyeblikk for historiebøkene. Klipp ut, og heng på veggen.

Madrugada

Foto: Hogne Bø Pettersen

Madrugada

Foto: Hogne Bø Pettersen

Madrugada

Foto: Hogne Bø Pettersen

Besøkt 326 ganger
Previous post

Jazzmeia Horn i Kikkans Hall

Next post

Vi drømmer fremdeles

Arild Rønsen

Arild Rønsen