Hjertet banker fortsatt

Dødningskaller, bankende hjerter og en veldig bestemt Ingrid Helene Håvik. Highasakite leverte godt som siste band ut på Romsdalsmuseet, men deler av showets kraft forduftet i det store området.

På et svart bakteppe kan man skimte et stort, bankende hjerte. Highasakite har vært gjennom et tungt brudd, hvor tre av opprinnelig fem bandmedlemmer har forlatt den store popfesten. Men bandet har fortsatt puls, slik forstår jeg det bankende hjertet, som for øvrig er illustrasjonen på deres siste album Uranium Heart. Highasakite flyr.

Ingrid Helene Håvik entrer scenen i en svart kappe og en kryptisk dødningskalle-maske. I sin mørke skikkelse reiser hun hendene over hodet, og for et øyeblikk ser det hele mer ut som en metalkonsert, men så…

Why should I know, why should I care?

That a tiny little thing, like the sun will once be gone.

Tonene fra låta Hiroshima fra bandets gjennombruddsplate Silent Treatment fyller Romsdalsmuseet med styrken de regnvåte moldenserne trenger. Jeg blir fylt av nostalgi, da jeg som 16-åring lot meg rive med når bandet først vokste fram.

Det mørke antrekket blir etter hvert forkastet, og nå minner Ingrid Helene Håvik mer om en engel, i stor kontrast til sine mørkkledde bandmedlemmer. Med bestemte bevegelser, nesten koreografier, er publikum vitne til Håviks maktdemonstrasjon. Hun beveger seg gjennom Someone Who’ll Get It, Samurai Swords og balladen God Don’t Leave Me. Kombinasjonen av et eksepsjonelt lysshow, bandets gjennomførte visuelle uttrykk og Håviks overbevisende karakter, gjør dette til en stor fornøyelse.

Konsertkulturen på Romsdalsmuseet er et kapittel for seg selv, og setter naturligvis preg på konserten. Håvik har en introvert, men klar og bestemt framtoning, og stemningen kan til tider bli litt for kald for de konsertbrisne romsdalingene. Det er akkurat som showets intensiteten fordamper i lufta. Hadde vi sett Håvik og kompaniet på Teatret Vårt ville det kraftfulle showet fylt rommet på perfekt vis.