Storyville var fylt til randen fredag kveld, og det sydet av energi og forventning da JUNO entret scena. 

Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes. Foto: Camilla Grünewald

Georgia Wartel Collins. Foto: Camilla Grünewald

JUNO er et av mange frukter plukket av Jazzlinja i Trondheims bugnende tre, og består av den uvanlige kombinasjonen to ganger vokal, saksofon, bass og trommer. Bandet presenterer en rekke utrolig feite låter og en lengre rekke ulike kombinasjoner av teknikker og stiler, med et jevnt dryss av publikumsfrieri.

Malin Dahl Ødegård og Thea Ellingsen Grants stemmer klinger usedvanlig godt, både sammen og hver for seg. Vi fikk servert uvanlig og vakkert harmoniserte vokalarrangementer, knallharde rap-partier, en følelsesladd ballade blant mye mer. De flommer over av energi og spilleglede, og får med seg publikum på hele reisen gjennom verdensrommet.

Ingvald Vassbø og Georgia Wartel Collins utgjør et bunnsolid, drivende komp. Vassbø er alltid på overskudd, Collins alltid smakfull og tight. Begge leverer også deilige soloer. Mona Krogstads saksofon spiller riff og melodilinjer gjennom en store deler av konserten, men kommer først virkelig til sin rett når hun får bryte ut fra disse og improvisere fritt.

Mona Krogstad. Foto: Camilla Grünewald

 

 

 

JUNO er en suksessmaskin. Låtene er både catchy og interessante, de sjarmerer, tøffer seg og tøyser på scena og både tekstene og formidlingen treffer godt for et ungt publikum. Energien er til å ta og føle på, alt er ubegripelig gjennomført.

Bandet er ikledd skimrende klær i blåtoner, som trekker tankene mot det utenomjordiske. Det gjør også flere av låtene, der Jupiter er en stor favoritt. Også en av bandets tidlige låter, I Want You, er ekstremt medrivende og deilig. Det sagt så er alle låtene som mangefasseterte og fargerike perler på en snor, et overflødighetshorn av kreativitet.

Vår eneste bekymring er at suksessmaskinen kan bli kjørt for hardt. Hva skjer når jazzmusikere spiller de samme låtene litt for mange ganger på samme måte? Hos for eksempel det nå oppløste bandet Rohey så det ut som om noe av spillegleden forsvant i låtene, og vi håper ikke JUNO går den samme framtiden i møte. For hva er egentlig jazz? Skal det ikke være noe uforutsigbart, noe som endrer seg, en utvikling som ligger over det bandet kan kontrollere?

Thea Ellingsen Grant. Foto: Camilla Grünewald

Vi satt igjen med en svak ettersmak av litt for gjennomkomponerte låter. Det kunne se ut som følelsen ble delt av deler av bandet, som klart nok glitret seg gjennom de gjennomkomponerte, og veldig godt arrangerte låtene, men der spillegleden absolutt flommet mest over når musikerne gjorde seg fri fra dem.

Et mer begeistret publikum har Storyville aldri sett. Det var komplett umulig å sitte stille under konserten, og mange skulle nok ønsket seg at man fikk stått og danset. Når JUNO nå skal representere Norge under 12 points i Amsterdam har vi all grunn til å være stolte. Framtiden er her nå!

Ingvald Vassbø. Foto: Camilla Grünewald.

 

Besøkt 184 ganger
Previous post

Hjertet banker fortsatt

Next post

Mesterlig fremført

Susanne Lohne Iversen

Susanne Lohne Iversen