Hot Club de Norvège foresto en feiende flott fremføring foran et fabelaktig fremmøte i Kikkans Hall fredag aften.

Norges kanskje mest hardtarbeidende band — de har spilt over tre tusen konserter i løpet av sin førti-årige pågående turné — er tilbake på Moldejazz for første gang siden 2000. Ringen er med det sluttet, som Jon Larsen selv sa fra scenekanten. Det var jo her de hadde sin første spillejobb i 1979, da en kjent norsk jazz-arkeolog, hvis navn skal være unevnt, betalte Hot Club 50 kroner hver for en balkong-serenade for sin hjertes utkårede, visstnok uten at det bar frukter. Hvorvidt resultatet hadde blitt det samme dersom Jon hadde fått gjennomslag for navneforslaget «Closette» er uvisst.

Hot Club åpner første sett med den velkjente Coquette utgitt med Hot Cub på plata Caution Hot (2013), og følger opp med Ved Rondane (Grieg), for anledningen omdøpt Ved Skåla. En gjenganger på Hot Club-konserter, og alltid like velkommen. Grieg var tross alt en utmerket string swing-komponist (med bart).

Resten av første sett tar oss innom tannlegejazzen med en vakker versjon av Karius og Baktus, salig Djangos Nuage og konsertens desiderte høydepunkt, Blessed Relief (Zappa). Sistnevnte med noen gitar- og munnspill-harmonier så vakre at tårene truer med å trille. Fantastisk prestasjon av alle involverte. Sist ut før pausen får vi Sigøynerswing.

Hot Club de Norvège som band er for tiden i en turbulent fase. Jon Larsen (gitar) og Svein Aarbostad (ståbass) har vært med siden den spede begynnelse. Finn Hauge (fiolin, munnspill, sag) siden 1986. For få år siden måtte Per Frydenlund (gitar) takke for seg, og ble erstattet med Stian Vågen Nilsen (gitar) som igjen ble erstattet med Gildas Le Pape (gitar) vinteren 2019. Og nå skal selveste Jon Larsen gi seg. Han skal spille omtrent 60 konserter i løpet av resten av året før Ola Erlien tar over fra nyttår.

Og jammen fikk vi ikke en smakebit på den nye besetningen i andre sett, da Ola kom inn på låta Them There Eyes. Tempoet steg betraktelig med to unge, sultne ekstremgitarister bak strengene. De er et par råskinn av noen «shredders» både Ola og Gildas. Ikke at ikke Jon fremdeles er en fantastisk gitarist, men tempoet i det virtuose har kanskje gått litt ned de siste åra. Vi gleder oss til å se hvordan Hot Club de Norvège utvikler seg fremover, selv om det også er med betydelig vemod vi vinker farvel til Jon Larsen etter lang og tro tjeneste.

Resten av andre sett består, i likhet med første, av en rekke låter vi alle kjenner fra før, i tillegg til låta David av israelske Hot Club de Tel-Aviv, tilfeldigvis akkompagnert av domkirkens kirkeklokker, da de ringte inn til konsert. Alt mesterlig fremført.

Terningkast seks.

Besøkt 526 ganger
Previous post

JUNO er et femhodet fabeldyr

Next post

Jazzlogen -- lenge leve!

Gunnar Horrigmo

Gunnar Horrigmo