Vi i Fireflate er fremdeles litt sjokkskadet av festivalens annonsering av neste års Artist in Residence – men nå har vi summet oss til å gi en liten oppsummering av det som er annonsert.

Som alle har fått med seg: John Zorn er Artist in Residence på Moldejazzen i 2020, som er den 60. i rekken. Forrige uke kom de siste oppdateringene fra sentralt hold, og med det er vi oppdatert på de fire første dagene av uke 29, det herrens år 2020. Her skal Zorn bringe inn sine kumpaner fra New Yorks gater og kjellere, og sette dem opp i forskjellige konstellasjoner. Vi tar en kikk på hva som er i vente, og prøver også å fylle inn med relevant innhold rappet fra YouTube.

Festivalens første dager med residenten er altså delt opp i hvert sitt tema – nokså typisk for denne karen, egentlig – og fylt opp med fersk og oppdatert produksjon. Her er ikke mye dveling ved det gamle, ingen hit-parader for gamle fans, her skal det sees fremover!

Noen av disse temaene kan kanskje virke litt, ja hva skal man si – pretensiøse? Dette er den ytre formen man må komme seg forbi når det gjelder Zorn. Han tilsynelatende elsker å kle opp musikken sin i tematikk, historier (nei, narrativer!), referanser og konsepter. En Zorn-skive kommer som regel i forseggjort innpakning, med snirklete skrift og halvt gjennomsiktige innleggspapir med høyvelbåren prosa og megetsigende sitater. Fordyper man seg i teksten som følger med, risikerer man å pådra seg en grad i litteraturvitenskap.

Men bak denne staffasjen finner vi et rikt og variert reportoar av fantastisk musikk – og, om vi ser på det som foreløbig er annonsert til Molde neste år, så er det også relativt tilgjengelig for alle med åpne ører og sinn.

Mandag: Renaissance Inspiration

Mandagen er liksågodt viet renessansen (Renaissance Inspiration – å jada), med to av Zorns prosjekter fra det mer lyriske og stemningsfulle hjørnet. The Hierophant er en klassisk pianotrio, med tre musikere som stadig dukker opp i flommen av utgivelser fra den kanten: Brian Marsella, piano; Trevor Dunn, bass; Kenny Wollesen, trommer. Materialet er melodisk og avdempet jazz, men gjør stadig avstikkere inn i mer atonale landskap. Inspirasjonen til dette verket er tarot-kortenes verden, derav rensessanse-båsen. Men når man faktisk setter seg ned og hører på det, så høres det altså mest ut som jazz. Riktig så fet og kul pianotrio-jazz, faktisk.

The Hierophant på plate

Midsummer Moons er det andre punktet på programmet, denne gang inspirert av William Shakespeare. Dette er en komposisjon skrevet for duo på klassisk gitar, og fremført av to yngre Zorn-yndlinger: Det nå voksne vidunderbarnet Julian Lage, samt Gyan Riley, sønn av minimalist-guru Terry Riley. Her kunne vi snakket om gitar-virtuoser, men det kan vi ikke lenger fordi disse to har gjort begrepet meningsløst, vasket golvet med det og hengt det opp til tørk. Zorn viser sine evner til å komponere innfløkte og fengslende gitarstykker, og med fremføringen og samspillet mellom disse to, snakker vi kanskje heller om gitar-trollmenn.

Begge mandagsprosjektene er fra plater av samme navn, så her er det mulig å lytte seg opp til det som later til å bli en myk start. Lage og Riley spiller også sammen i Masada-sammenheng, og ikke minst i trio med Bill Frisell på plata – ja, holde seg fast – Nove Cantici Per Francesco D’Assisi.

Julian og Gyan spiller også i tredje bok av Masada

Tirsdag: Masada Music

På tirsdag handler alt om Masada. Hva er Masada? Navnet betyr “festning” på hebraisk og det var det det var, plassert på en klippe i oldtidens Judea. Her holdt motstandsfolk stand mot romerske inntrengere og avfødte en historie – eller en myte, avhengig av hvilke historikere du spør – om det jødiske folkets motstandsvilje. I vår tid er det både et sterkt symbol og en populær turistattraksjon.

Akkurat som romerne (eller turistene) kommer altså heller ikke vi utenom Masada. Ikke i Zorns verden. Også her er dette en historie som strekker seg bakover i tid, om enn bare tilbake til 90-tallet.

Ideen med Masada var små, korte og forholdsvis enkle komposisjoner, skrevet etter visse musikalske regler fra jødisk tradisjon. De skulle kunne fremføres av et lite ensemble, med mye rom for improvisasjon. Det skulle bli en radikalt forskjellig og ny jødisk musikk, fusjonert med moderne jazz, men like fullt rotfestet i kulturen.

På overflaten er det et massivt verk som bare helt nylig ble avsluttet – 613 komposisjoner fordelt på 52 utgivelser og tre sangbøker. I tillegg finnes en rekke jubileumsutgivelser, live-plater, sideprosjekter og annen galskap, f.eks. Electric Masada som gjestet Molde i 2003.

En av de originale Masada-komposisjonene

Det hele startet som en kvartett på tidlig 90-tall, med John Zorn, saks; Joey Baron, trommer; Greg Cohen, bass og Dave Douglas, trompet. De første ti utgivelsene ble fremført av denne kvartetten, og enkelt navngitt med de første tegnene i det hebraiske alfabetet. Altså א, ב, ג, ד, ה, ו, ז, ח, ט, י. Dette ble til Masada, første bok.

Andre bok heter Book of Angels, og den snur det hele på hodet med 32 utgivelser fremført av vilt forskjellige artister og ensembler. Den jødiske klangen ligger til bunns for komposisjonene, men artistene står fritt til arrangere dem selv, og fylle dem med sin særegne stil. På den måten ender de opp med sterkt eierskap til materialet, innenfor en felles ramme. Her finnes latino, klassisk klezmer, latino-klezmer, ren klassisk, metall, strengetrio, surf, pianosolo, pianotrio, power trio, a cappella – en enorm variasjon! Alle utgivelsene er navngitt etter en engel – sjefen sjøl, Lucifer, er et høydepunkt ved post 10, fremført av Bar Kokhba. Uri Caines solopiano på Moloch må også trekkes frem.

Djevelen ER den beste musikken! Bar Kokhba spiller Lucifer

Tredje og siste bok er The Book Beri’ah, igjen en serie på ti, utgitt i en egen boks med en ekstra bonus-plate. Denne representerer en siste kraftanstrengelse og er for mange også selve høydepunktet. Metoden er den samme som i Book of Angels, med forskjellige artister som fremfører. Og da med et om mulig enda sterkere låtmateriale!

613 unike komposisjoner totalt, skrevet over et kvart århundre!

Tallet 613 er slett ikke tilfeldig – det er nemlig antallet bud i Toraen, eller mitzvah, som legger lista for korrekt religiøs og moralsk oppførsel for jøder. “Mitzvah” kan også referere til enhver god gjerning, og bar mitzvah er som kjent overgangsritualet i jødisk kultur.

Så dette er ikke bare en lang rekke låter, det må ses på som Zorns personlige dypdykk og utforskning av egne jødiske røtter. 25 år senere kan vi si at dette prosjektet er trygt i havn, og det har nok også vært med på å gjøre komponisten mer bevisst på sine lyriske sider og – tør vi si det? – litt mer tilgjengelig.

Men når alt dette er sagt, så er det kanskje ikke så relevant for Moldes Masada-tirsdag. Sideprosjektene til Masada dreier seg i hovedsak rundt komposisjonene i første bok, så vi skal nok regne med å høre mest fremføringer av disse på begge konsertene. Eierskapet til materialet i bok to og tre ligger jo hos artistene, som nevnt i sted. Det var ikke bare en talemåte, nemlig.

Ikke at noen klager, bevares! Materialet i første bok er det originale – kildematerialet! Vi skal få se legendariske Masada String Trio, et av de få ensemblene med to utgivelser i Book of Angels: Mark Feldman, fiolin; Erik Friedlander, cello og Greg Cohen, bass. Og etterpå kunne vi dødd lykkelige, om vi ikke hadde måttet få med oss New Masada Quartet! Dette er et sideprosjekt av mye nyere dato, og vi gleder oss til å bli overrasket av nye variasjoner over gamle klassikere her. Zorn spiller selv altsaks, og Julian Lage vender tilbake på gitar. Jorge Roeder spiller bass og Kenny Wollesen trommer.

Vil man lytte seg opp på tirsdagen på forhånd, er det nok best å tråle nettet for brukt-utgaver av første bok, så vel som sideprosjekter som Electric Masada og Bar Kokhba.

Onsdag: Bagatelles Marathon del 1 og del 2

Hvis noen synes 613 komposisjoner høres mye ut, kan de glede seg til onsdagen. Den bringer oss Bagatelles Marathon, som kort sagt er 300 nye komposisjoner, skrevet i løpet av tre hektiske måneder i 2015.

Konseptet minner litt om Masada, i og med at dette er små, enkle komposisjoner (ja, de er bagateller!), skrevet for forskjellige musikere og ensembler. Mange av disse finner vi også i andre og tredje bok, men dette er altså ikke et uttalt jødisk-inspirert prosjekt. Musikken heller iflg. Zorn mer mot det atonale.

 Nova Express spiller på maraton. Slik kan de høres ut.

Denne herligheten fremføres i to skift og vil ta omtrent hele dagen. Dette er ikke utgitt på plate ennå, såvidt det vites, så her er det bare for alle å stille med nye ører.

Om du da ikke er så heldig å ha sett akkurat den samme forestillingen før, såklart! Dette er et ferdig opplegg som er satt opp tidligere på andre festivaler. Ikke noen eksklusiv Molde-oppsetning her altså, men herregud; det blir sikkert bra.

Sylvie Courvoisier og Mark Feldman i andre bok

Om selve innholdet er en ukjent i ligningen, så taler listen over utøvere for seg selv, spesielt når man kjenner de andre arbeidene disse artistene har gjort i Zorns katalog. Mark Feldman og Sylvie Courvoisier gjorde den fantastiske plata Malphas, den tredje i Book of Angels, og vi har de tre utgivelsene med Julian Lage og Gyan Riley – også i Masada bok 3 – vi har Marc Ribot, Mary Halvorson, Ikue Mori – og ikke minst den originale Masada-kvartetten!

Marc Ribot spiller Asmodeus på maraton. Den engelen finnes også i bok to.

Torsdag: Organ Music

Torsdag blir det orgeltema – og vidt spenn innenfor orgel. The Hermetic Organ er en serie improvisasjoner Zorn har gjort på kirkeorgler rundt omkring i verden. Han startet faktisk på tangenter før han ble betatt av saksofonen, og i denne serien tar han dem tilbake og skrur opp til 11.

Dette er improvisasjon, så resultatet kan bli mye rart, men det vil muligens bli en dyster og gotisk seanse i Guds hus denne dagen, og kanskje får vi merke noen av de mer dramatiske sidene ved Zorns musikk. Han rammer gjerne musikken inn i en fortellende kontekst – hør bare på f.eks. Spillane, som er blitt beskrevet som en film på plate – og under disse orgelimprovisasjonene høres det til tider ut som du er i en gammel skrekkfilm. Det er utgitt åtte av disse på plate til nå, og forhåpentligvis blir denne også tatt opp.

Videre i orgel-torsdagen finner vi John Medeskis dissonante, forvridde, nesten-som-det-skal-ta-kvelden orgellyd i konseptet Simulacrum. Orgel-linken til Hermetic Organ knaker litt i sammenføyningene og utgjør kanskje ikke det sterkeste konseptet av de fire temadagene, men det driter vi i, for Simulacrum er et av de råeste konseptene i katalogen. Matt Hollenberg spiller gitar og Kenny Grohowski trommer.

Fra den originale Simulacrum-plata

Dette prosjektet er typisk for hvordan Zorn samarbeider med musikere: Han samler et ensemble og gir ut plate med dem, og når det svinger ekstra bra lager de flere i samme serie. I dette tilfellet er det foreløpig blitt fem plater med denne trioen, i tillegg til den opprinnelige Simulacrum. Dette konseptet er fullt av nifse referanser til alt som var litt vanskelig i middelalderen, med titler som The True Discoveries of Witches and Demons, Inferno, The Garden of Earthly Delights, og ikke minst: 49 Acts Of Unspeakable Depravity In The Abominable Life And Times Of Gilles De Rais. Ja, hele den plata handler om en stakkar som ble dømt for heksekunst og 48 verre ting, den gang da. Vi leker ikke konseptskive her i gården.

Men når man setter seg ned og hører på det, så høres det ut som helt vanlig beinhard, knallfet kunst/progrock/progjazz som du ikke har hørt maken til.

Simulacrum med ekstra perkusjon (Ches Smith) og vibrafon (Kenny Wollesen)

Og da er det en ting som slår en: Hele besetningen til et annet aktuelt Zorn-ensemble befinner seg også i Molde, nemlig Insurrection. Legg til en gitar (Julian Lage) og en bass (Trevor Dunn), gi orgelet fri og drei det hele mer i Zappa-retning, så er vi der. Herved setter vi det opp på ønskelista. Hva tror dere, Moldejazz?

Insurrection på en rolig dag

Helg!

Så langt, så fantastisk, men det er bare torsdag ennå. Observante lesere vil merke seg at vi bare har omtalt fire dager, og det er jo seks dager i en seksdagers – eller i en jazzfestival, som vi tilreisende sier. De to siste dagene er satt av til Zorn og samarbeid med norske musikere, under paraplyen Zorn Selected part 1 og 2.

Hvem som deltar her vet vi ikke ennå, men vi kan komme på flere aktuelle kandidater. Trondheim Voices ville vært en god match for Zorn, som har skrevet en rekke verk for kvinnelig vokal. Stian Carstensen har samarbeidet med Mike Patton og er høyst sannsynlig på radaren. Maja Ratkje har gitt ut på Tzadik, Zorns plateselskap. Trondheim Jazzorkester har en høy stjerne i NY-miljøet. Og forrige resident, Gard Nilssen, har spilt i band med Jamie Saft, en gjenganger i artiststallen.

Men vi vet ikke. Kanskje har han helt andre planer. Vi kan bare spekulere og skru opp forventingene ytterligere, enn så lenge.

Uansett, vi gleder oss!

Besøkt 281 ganger
Previous post

59 - og nå gleder vi oss til 60-års feiringa!

Next post

This is the most recent story.

Kjetil Valstadsve

Kjetil Valstadsve