Mimremagi med Andersen

I fysisk forstand var det helt sikkert minst to meter mellom musikantene i Arild Andersen Group under åpningskonserten i Bjørnsonhuset i går ettermiddag. Men i melodisk forstand var det den heteste omfavnelse. Sjefen sjøl på bass, Marius Neset på saksofon, Helge Lien på piano og Håkon Mjåset Johansen ved trommene var spillekåte så det forslo etter lang tids musikalsk karantene. Og da Karin Krog entret scenen sånn omtrent midtveis i konserten, og vadefuglaktig forsiktig tok plass foran mikrofonen kuperte hun ingenlunde den fantastiske opplevelsen som så langt allerede var bekreftet.

Ingenting er altså som det bør være når dette hersens viruset fortsatt grasserer. Derfor er det ekstra hyggelig å meddele at konserten som sparket i gang årets sekstiårs-jubilerende Moldejazz ble en begivenhet direkte befordrende for sinnets glede. Har du, som undertegnede, løst medlemskap i foreningen for melodisk jazz i finfilte arrangementer var møtet med Arild Andersen Group den pureste gefundenes fressen. Konserten ble en praktfull musikalsk defilering av Andersens spenn over femti år med musisering fra en scene på Moldejazz.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Andersen var ikke bombastisk, men mente at nettopp denne konserten godt kunne være hans femtiende opptreden i Molde. Et jubileum i seg selv, altså. Så skal det være sagt at Andersen er en betydelig bedre musiker enn forteller, men hans anekdotiske og smått humoristiske verbale drypp mellom låtene fungerte fint på en kveld hvor nettopp mimringens magi skulle spille hovedrollen. 

Og hva kan sies om disse musikerne som ikke allerede er blitt sagt. Andersens vidunderlige syngende, melodiske tone ligger under hele veien, noen ganger brå, nærmest plektrende, andre ganger som oppstøt av et voldsomt buldreri, for så å endre karakter fullstendig til noe andebysk kvekkende, men altså først og fremst denne vakre melodiøse brummingen som den pureste gastronomi for øregangene. Og trommis Mjåset Johansen er en trollmann med trommestikkene, noen ganger vispende i varlige skyv over trommeskinnet, andre ganger eksploderende i et voldsomt spetakkel, som et skybrudd av lyd som der og da hudfletter jorden. Saksofonist Marius Neset, vekslende mellom sopran- og tenor-sax, med dette strøk av noe coltranesque i tenorspillet sitt, huggende toner blandet med disse luftige melodilinjer som sender deg lukt opp i himmelens avdeling for flukt og ekstase. En himmelvendt blanding av fanfarisk fnyseri og melodiske mandler i grøten. Og så, ikke å forglemme, pianisten Helge Lien så insisterende til stede han også, med fingre stundom taslende over tangentene – som bedrev han et slags musikalsk tafseri – andre ganger krafsende med voldsom kraft i klaviaturet, med hendene som reptiler på jakt etter et bytte.

Det blir simpelthen vakker musikk av slikt. Denne anmelder er ikke godt nok bevandret i Arild Andersen katalog til å ramse opp sangene som ble spilt denne uforglemmelige kveld. Men så er da dette heller ikke kvelden for låt-leksikalske oppramsinger. Flere låter fra Masqualero sto i hvert fall på programmet, og generelt var det nok 80-tallet som fikk den største oppmerksomheten. Og apropos 80-tallet; Herr Andersen var naturligvis present under den legendariske nattkonserten med Miles Davis i ’84, og skjebnen ville det slik at han havnet på samme fly som Miles og bandet fra Molde til Oslo. Men flyet måtte mellomlande i Ålesund og Andersen fikk sitt epifaniske nær-Miles øyeblikk på Vigra flyplass. Faktisk, ifølge Andersen – temmelig nøyaktig i én meters avstand – altså mellom Miles og Arild,  og det helt uten smittevernregime.

Og hva skal vi så si om Karin Krog, årets Artist in Residence? Hun kom til syne i en flammerød kjole omtrentlig halvveis i konserten og startet med den emblematiske hymnen “Break of Day in Molde”. Noen fuglelyder gjenlyder over scene og sal, slike som fyller himmelen når de første streif av demring finter natten vekk. Hun runder av med Frank Fosters “Shiny Stockings” med Krogs karakteristiske stemme over en nærmest telepatisk tilnærming mellom bass og piano. Til slutt kommer “Don’t get Scared” som Stan Getz og The Swedish All-Sars skrev helt tilbake i 1951, og som Krog selv fremførte ti år senere på den aller første moldejazzen. Vi gleder også til fortsettelsen.

Men først og fremst var det Arild Andersen Group sin kveld.