Brødrene Skeidsvoll ute i tåka

Spoiler alert: Musikerne kommer ikke godt ut av denne anmeldelsen.

Vi sakser fra programmet: “Som lytter kan en forvente alt fra høyenergiske og rytmisk sterke partier, til roligere og vakre meditative landskap. Ellers kan alt skje!”

Dette er egentlig en god beskrivelse. Problemet er at konserten ender opp i en kakafoni som ikke har verken start eller slutt. Alt kan skje? Her skjer ingen verdens ting. Bortsett fra det reine tull og tøys. Hva er vitsen med å spille alle tonene i et flygel og alle tonene som fins i en saksofon – samtidig?

Her skal leseren ha et våkent øye for dette faktum: Av alle journalistiske sjangre, er musikkjournalistikken den udiskutabelt mest subjektive. Spesielt når det kommer til anmeldelser. Det er ikke tilfeldig, at den samme plateutgivelsen nå og da får alt mellom terningkast 1 og 6 i tabloidpressa. Underskrevet av potensielt kompetente medarbeidere.

Brødrene Lauritz (saksofon) og Isach (piano) Skeidsvoll er begge velutdanna på hvert sitt instrument. De kan helt sikkert sine skalaer fra C til H. Forlengs og baklengs. I mine ører blir det likevel ikke musikk av det. Kanskje er dette avansert samtidsmusikk?

For meg høres det ut som “spell hva faen du vil, drit i hva jeg gjør”. Altså i duoformat. Og det kan jo umulig bli bra.

Kunne Fireflate sendt en anmelder med en noe annen innfallsvinkel til denne konserten? Mulig – men likevel umulig med de ressursene vi besitter. Og dette er en helt oppriktig opplysning: Jeg ante ikke hva jeg skulle komme til å høre. Jeg gikk med andre ord til denne konserten med et åpent sinn.

Men det endte altså i “totalt forlis”, som Kari Diesen sang om i sitt møte på Hovedøen for et halvt århundre siden. Jeg er hundre prosent tilhenger av jazz der musikerne “flyter” – både til og fra hverandre. Men jeg får trøbbel når det er umulig å finne en grunntone. Brødrene Skeidsvoll spiller nemlig fullstendig uavhengig av hverandre. C-moll eller A-dur eller D-moll; det er helt uvesentlig. Jeg ser ikke bort fra at de kan ha en slags indre kommunikason. Men den er i så fall veldig intern. Umulig å oppfatte for et konsertpublikum.

Sorry boys. Dette kom dere særdeles dårlig ut av. Hilsen en tilhører som liker å forholde seg til grunntonen, og som håper dere bruker jazz-stipendet til å komme på bedre tanker.