En spennende versjon av Trondheim Jazzorkester satte seg stevne sammen med komponisten i Teatret Vårt på Plassen mandag. Fjorårets JazZtipendiat, Johan Lindvall, skulle framføre sitt verk «Dialoger/Monologer».

Johan Lindvall, opprinnelig fra Kungsbacka i Sverige, har gjort Osloboer av seg etter å ha bodd i Norge siden 2010. Han fyller 30 år i år, og er nok ikke et allment kjent navn i det norske jazzuniverset, men mange har nok sett og hørt ham i flere sammenhenger, blant annet i forbindelse med hans prosjekt Torg. Lindvall har etter blant annet en mastergrad fra Norges Musikkhøgskole etablert seg som en nyskapende og spennende ny stemme i det norske jazzlivet.

Verket han har skrevet til prisvinnerkonserten beskrev han som å integrere tekst, musikk og film til en helhetlig fortelling. Prosjektet har vært helt ulikt hva Trondheim jazzorkester har gitt seg i kast med tidligere: Filmatiske elementer, monologer, dialoger og musikk forenes og foredles i ett felles uttrykk, alt skrevet, komponert og regissert av Lindvall.

Johan Lindvall. Foto: Hogne Bø Pettersen

– Dette handler om å skape en versjon av deg selv som du kan stå for, en versjon du slipper å skjemmes over. Musikken bygger opp om dette. Komposisjonens ulike lag og kontraster samvirker med tekstens repetitive, nesten maniske natur, sier Lindvall om verket.

Monologer og samtaler skrevet  for to skuespillere danner et grunnlag for den handlingen som utspilles gjennom musikk og film i Lindvalls verk – «Dialoger/monologer». I samarbeid med Jenny Berger Myhre har Lindvall laget et fascinerende, nærmest surrealistisk og intimt portrett av en mangetydig historie som utspiller seg i vekselvirkning mellom musikere, musikk og filmens utvikling.

Men hva slags historie var det vi fikk se og høre? Jeg er fortsatt, mange timer etter at konserten er avsluttet, ikke sikker på hva jeg opplevde. Men at det var noe som traff meg i magen, det er sikkert. Et teatralsk, filmatisk og minimalistisk verk som peker i alle mulige retninger – som kommer så tett innpå deg at det nesten blir for overveldende.

Johan Lindvall har en dragning mot det minimalistiske og litt skakke, samtidig som musikken har et tydelig rytmisk fundament og en underfundig harmonisk kvalitet. Musikken er bygget over enkle rytmiske og repetitive harmoniske mønstre som blir insisterende, men også fascinerende og oppmerksomhetskrevende i sine mono- og polymane mønstre. Hvor mye kan man i løpet av ti minutter gjøre ut av en akkord? Utrolig mye, viser det seg.

Johan Lindvalls versjon av Trondheim Jazzorkester har Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen på vokal og elektronikk, Eira Bjørnstad Foss og Marianne Baudouin Lie på fiolin og cello, Mette Henriette Rølvåg på tenorsaksofon, med Klaus E. Holm på klarinetter, Lars Ove Fossheim og Christian Winther på gitar, Matilda Rolfsson på perkusjon, Kyrre Laastad med vibrafon og elektronikk og Andreas Winther på trommer

Det filmatiske delen er laget i samarbeid med Jenny Berger Myhre. Jeg skal ikke gjøre noen forsøk på å lage et sammendrag av de filmatiske og musikalske historien(e) som fortelles, men fortellerteknikkene til Lindvall og Myhre Berge er insisterende – nesten påtrengende – i sine dvelende og repetitive anharmoniske mønstre. Du tror du finner senteret, for bare å skjønne etterpå at det du trodde var den virkelige historien er en illusjon. «Han är 34, har långt hår och gröna ögon».

«Dom är i Paris, då? – Nej, i Portugal!» Det er så tett innpå og så sterkt fortellende at det nesten blir for heftig. Men «Man mår bra! … Maten och vinet gör honom glad». Er det en historie om Han og Henne, eller er det hele et skalkeskjul? En ny akkord! Et nesten neoromantisk mønster trer fram, med klare impresjonistiske overtoner. En liten tributt til nyss avdøde Ennio Morricone, var det ikke?

Johan Lindvall. Foto: Hogne Bø Pettersen

Vi svever i et dveldende, langsomt duvende minimalistisk landskap, kanskje et sted mellom Steve Reich, Terry Riley og La Monte Young? Med en dash av John Zorns filmatiske fortellermagi. «Måste du svara nej på allt?». Si meg, har Axel Skalstad fått ny jobb? Som bartender? Eller drømmer han om en filmskuespillerkarriere? «Jag skal inte gå.» Impresjonistisk pointillilsme. «Men du reser mycket?» Er dette Han? Eller er det som fortellingene om Huldra og hennes søstre? Eller er det to av de tre greske furiene, Alecto, Megaera og Tisifone, som er ute med sitt renkespill av sjalusi, hevn og ødeleggelse?

En langsom crescendo vokser fram og blir overveldende som en tsunami inn mot strandlinja. «Men reser du mycket?» Rytmisk entydighet over rulletekster. Vi sitter utmattet tilbake og prøver å finne igjen likevekten. Det skal ta lang tid før vi finner den igjen.

Jeg gleder meg allerede til å oppleve verket om noen måneder på en annen scene! Takk til Johan Lindvall, takk til Trondheim Jazzorkester.

Besøkt 112 ganger
Previous post

Årets jazZtipendiat: Signe saksofonen

Next post

Brødrene Skeidsvoll ute i tåka

Johan Hauknes

Johan Hauknes