Så er Karin Krog ved veis ende på sin residency-seilas under årets jubilerende festival. Det har vært en reise med framifrå musikalsk rundbrenneri under stor seilføring.

Velkommen skal du være til afternoon tea. Vertskap: Karin Krog og John Surman. På den musikalske menyen: Thelonious Monk. Sånn uten bedre viten kunne man kanskje tro at en slik seanse handler om å komme å nippe til en kopp te. Men det engelske ordet tea brukes om et måltid, serverte en gang på sen formiddag, og denne torsdagen var det altså duket for en premiere: Små retter fra jazzpianisten Monks kjøleskap, gitt en god lunk av Karin Krog og John Surmans Valhallakvartett.

Denne rapportør er beskjenket den ære å følge Karin Krog gjennom samtlige fire opptredener på Moldejazz. Det har vært en sann svir alle vegne, men vårt forråd av superlativer er i ferd med å tømmes. I så måte er det godt at det nå er over.

Karin Krog – Tea with Telonius. Foto: Gunnar Horrigmo.

Når man skal tolke en så særpreget jazzmusiker og komponist som Thelonious Monk, og således fange det fortidiges ofte forblindende blankhet, må man fortrinnsvis kombinere det andektige og respektfulle med det særegne. John Surmans fine, uparfymerte arrangementer foredler den karakteristiske krogske avdempetheten på fjetrende vis. Karin Krog er jo ikke kjent for et musikalsk uttrykk som går dit flammene brøler, hennes metode har vel mer vært å flekse muskler i det lavmælte og harmoniske, og med Monks bukett av lyriske komposisjoner blomstrer hun virkelig.

En historietime ble det, med John Surman i rollen som vel forberedt foredragsholder i munter verbal holmgang med sin livspartner. Karin måtte selvfølgelig fortelle historien om da Monk spilte sin eneste konsert i Norge, i april 1966, og de to møttes på kafé. Monk var ikke en mann med nevneverdig talent for small talk, og det ble ikke ytret mye, men der og da bestemte Karin Krog seg for at hun – some sunny day – skulle synge noen av sangene fra konserten. I ettermiddag ble det altså virkelighet.

Å tolke Monk troverdig må være like krevende som å drive en appelsinfarm i Antarktis. Slik har jeg tenkt. Og jeg medgir oppriktig at det ikke var alt denne kvelden som inspirerte meg til å gå på vannet, men hva gjør vel det når det er så mye kraft i det musikalske bittet.

Karin Krog – Tea with Thelonious. Foto: Gunnar Horrigmo.

Det begynte med den eneste sangen på programmet som ikke var skrevet av Monk, The Monkish Song, men av kveldens vertskap, Krog og Surman og skrevet i Monks ånd. En fin introduksjon av dagens egentlige protagonist; Thelonious Monk. Og så kom sangene, som et trekk av hvite svaner under en glassblå himmel: Blue Monk, med tekst av Abbey Lincoln, Worry Later, Pannonica og, selvfølgelig ‘Round Midnight – og flere til – alle sammen sanger strømmende i jazzens blodomløp, men med tydelige puls av blues og calypso.

Alle som har ørene vendt mot verden vet at Valhallakvartetten er et særdeles kompetent ensemble. Karins dialog med Terje Gewelt på el-bass i ‘Round Midnight og det milde munnhuggeri mellom Surmans saksofoner og Erlend Slettevolds el-piano på flere sanger var blant ettermiddagens høydepunkter.

Når dette i all hovedsak framstår som en fonn av vellyd i Surmans regi, er det nettopp på grunn av denne vedvarende forhandling mellom velvannede jazzrøtter, med forgreninger til blues og calypso, og Krogs tolkninger, som aldri er på vidvanke, men ofte har hatten på snei. Monk er jo også kjent for sin fyrrige musikalske eksentrisitet, men balladene han skrev kan brukes som leirbålsanger. I Krogs tapning kombineres et strøk av raffinement med noe galaktisk svermende. 

Det er noe luskende og  lavmælt over Karin Krogs Monk-tolkninger. Men denne rapportør griper seg i å savne et innslag av agg i alt det blankpussede pene.

La oss runde av med en gjenganger av et hjertesukk. Karin Krogs publikum her på Moldejazz har i altfor stor grad vært preget av kulemager, krølltangsveiser og blanke isser.  Intet galt, for så vidt, med et alderstegent publikum, men årets Artist in Residence hadde så definitivt fortjent at også en yngre garde kjente sin besøkelsestid. Damen er gammel, men musikken er ung.

Vel blåst!

Besøkt 83 ganger
Previous post

Gumbo: en gryte av barnesmil

Next post

Rønsen møter: Natalie Sandtorv

Christen Hvam

Christen Hvam