– I blei liksom heilt salig …

Ane Brun synger strengt tatt om kjærligheten. Hele tida. I en eller annen form. Kort oppsummert: Somewhere beyond time.

Det føles virkelig som om tida stopper, eller som om den kanskje ikke fins i det hele tatt. Ane Brun er bare sååå flink! Hun er suveren på plate, altså i studio. På scenen blir det acht komma zei, acht komma zei, acht komma zei – både for innhold og framføring. Hun synger en sørgesang, om verdens tilstand – slik hun føler det for tida. Og det er hun jo ikke aleine om. Feel Like I’m Gonna Cry.

Ane opptrer mest som rein vokalist, men henger nå og da den akustiske gitaren over skuldrene. Perfekt tonefølge får hun av Marte Eberson, som trakterer fire foreskjellige tangentinstrumenter. Piano, flygel, orgel og noen synth-greier. Hun gjør aldri noe for å «ta makta»; Eberson følger bare ordre fra sin bandleder, uten at sjefen har behov for noen dirigentpinne.

Kan Marte virkelig dra til ved flygelet? Yes – det får vi bevis på da Ola Kvernberg entrer scenen for et par ekstranumre. Da swinger det, gitt!

Men kvelden handler altså i første omgang om Ane og Marte. Send disse jentene verden rundt, og de vil målbinde publikum over den ganske klode.

Ingen gjør cover-låter til sine egne sanger som Ane Brun gjør det. Hun drar fram el-gitaren for å gjøre 80-talls-sviska I Wanna Know What Love Is.  Opphavsmennene i Foreigner kan umulig ha framført denne sangen så vakkert.

«All We Want is Love», synger hun – og der er vi altså igjen. All you need is love, som en kjent herremann i popmusikken formulerte det – og hvorfor skal dette være så vanskelig? Å få verden på rett kjøl?

Ane Brun snakker ikke sine konserter i hjel. Men hun snakker helt riktig.  Selv når hun «svensker» – hun presenterer Marte Eberson på svensk! Du får gjøre forsøk på å høre henne inne i ditt eget hode: Marte E – stemmeleiet opp på E’en! – berson!

«Akkurat no», synger Åge Aleksandersen. Akkurat nå kjennes det som om jeg har vært på den beste konserten i hele mitt liv. Eller som hun formulerte det, hun som gikk bak meg ut av salen: – I blei liksom heilt salig …