Den kronglete, kortsluttende og krakelerende, den svermeriske, svulmende og svikefulle, den bejaende og begeistrende – ingen kan male kjærlighetens alle valører i så vakre melodier og tekster som Solveig Slettahjell.

For seks år siden hadde undertegnede den udelte glede å anmelde Solveig Slettahjells konsert i Domkirken under Moldejazz. Den gang lot jeg meg begeistre av hennes salmetolkninger akkompagnert av blant  andre Tord Gustavsen ved klaveret. Året før hadde hun utgitt Arven – fordi jeg falt i salmegryta som liten jente, som hun uttrykte det fra scenen den gang. Jeg ga anmeldelsen tittelen I natt var verden et stille sted, og den formuleringen kunne jeg også ha brukt om årets utgave av Slettahjell.

Men denne gangen er det bibelsprengte og himmelvendte byttet ut med tekster om kjærlighetens allehånde fortredeligheter. Men selv om sangenes tema nå er hentet fra jordelivets gleder og sorger anretter Solveig Slettahjell Kvartett også disse på den lavmælte, nesten hviskende måten, som er så karakteriserende for hennes vokale signatur. 

Domkirken er et velegnet konsertlokale, selv om akustikken sikkert er utfordrende. Noen spotter bak bandet støter ut et dust varmgult lys som legger seg i skyggemyke folder over scenen. Det skaper en viss atmosfære av noe vampete, som kler denne musikken. Men sjangermessig er dette sanger som skulle ha vært fremført i en bule anbrakt i en mørklagt gate, av den typen du må trappe deg ned fra gatenivå for å finne. Der eimen av øl slår i mot deg, og klientellet er av den sorten som burde ha gått hjem for mange år siden.

Man behøver ikke å gjøre døren høy eller porten vid for å beskrive det Solveig Slettahjell serverer som jazz. Hun synger med en imponerende treffsikkerhet i tonen, i et låtvalg med stor vital variasjon og tilgjengelighet. Og selv om det er sant nok at hun har denne evnen til å få sangene til å levitere, finner du også en injeksjon av levd liv, et tynt strøk av noe arrig i stemmen bak den nær engleaktige framtoningen.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Foto: Dagfinn Reppen.

Når denne siden ved vokalarbeidet eksponeres er Slettahjell på sitt beste. Hun har denne unike evnen til å synge som om tilværelsens tildragelser får skorpen revet av. Slettahjells stemmeprakt lar seg ikke samnenligne med noen, hun ligner bare på seg selv, men denne anmelder mener å fornemme en klunk av Abbey Lincoln hist og her.

Anmeldelser handler mye om å velge de riktige adjektiver. For å beskrive Solveig Slettahjell Kvartett må jeg ty til min for lengst avlidne mormors smått arkaiske varianter; betagende, bedårende og fortryllende er alle velegnet beskrivende for det Slettahjell steller med. 

Med unntak av en egenskrevet sang, So I borrowed your smile, besto programmet av standardlåter fra jazzens gullrekke. Nina Simone, Billie Holiday, Irwin Berlin og Thelonious Monk var alle representert, og et artig poeng er det jo unektelig at nettopp Monks ‘Round Midnight ble fremført to ganger på gårsdagens festival. Karin Krogs versjon under Tea with Thelonious på Teatret Vårt bød på en spesialskrevet tekst, Slettahjell fremførte den tradisjonelle utgaven i Domkirken. Ikke for på noen måtte å forkleine Karin Krog, men det ble nok 1-0 til Domkirken i dette lille Monk-mesterskapet. Hvis noen kan fylle Krogs sko, må det være Solveig.

Arrangementene ga Andreas Ulvo på piano, Trygve Waldemar Fiske på bass og Pål Hausken på trommer rikelig rom og luft til å vise frem sine ferdigheter, og Hanna Paulsberg medvirket på tenorsax på den ene av to ekstranumre. Solveig Slettahjells Kvartett rundet av kvelden med Tom Waitz’ Johnsburg Illinois som er verdens fineste ballade på to og et halv minutt. Solveigs stemme løftet også denne til et nivå som kan sette kveik i selv de mest depraverte blant oss.

 

Besøkt 535 ganger
Previous post

A-moll-konserten på taket

Next post

Knirk og knak med Ratkje og Westerhus

Christen Hvam

Christen Hvam