Steinar Raknes fra Otrøya opererer i et landskap der mange elver møtes. Vi har overhodet ingen innvendinger mot at konserten inneholdt kun egenskrevet materiale, men han kunne jo ha kostet på seg coverversjonen av Speed of the sound of loneliness, da.

Steinar Raknes and the Stillhouse Band. Foto: Hogne Bø Pettersen

Undertegnedes kunstneriske anlegg er ingenting å sende stussen i taket av, men om vi ble presset til å male et naturalistisk landskap av konserten med Steinar Raknes & Stillhouse Band i Bjørnsonhuset i går kveld ville vi ha kolorert det på følgende måte:

Midt i bildet en bred og buktende flod der en en gjeng ubehøvlede blues-entusiaster seiler motstrøms på en falleferdig flåte, deres obsternasige søskenbarn i den beryktede americana-banden, noen få av dem med en cowboyhatt på snei, padler pesende på en sideelv for å slutte seg til. På det stedet der den sterkt strømførende floden buldrer inn i et stryk, står Raknes selv med bassen sin i en vannsky av skummende sølv.

Steinar Raknes and the Stillhouse Band. Foto: Hogne Bø Pettersen

I det fjerne kneiser noen rocky mountains mot den mørke nattehimmelen, og ved elvebredden, i skjæret fra leirbålets slikkende lys, sitter Bruce Springsteen og Tom Waits og bivåner der hele med begeistring i blikket. Noe sånt!

Steinar Raknes’ komposisjoner har altså mange tentakler. Men selv om den eminente bassisten stjeler som en ravn — hvem i musikkens verden gjør ikke det, forresten — er han en tyv med teft og suffisanse som kryster de ulike impulsene sammen til noe som blir hans eget. Han skriver gode tekster, og i går kom sanger både tilegnet sønnen og faren — i tillegg til de mer, man kan vel si,  obligatoriske temaer om kjærlighetens krokveier. I tillegg til å være medrivende melodiske, er dette sanger som tilkaster tilværelsens luner et trist blikk.

Steinar Raknes and the Stillhouse Band. Foto: Hogne Bø Pettersen

Det er en god dose Tom Waits i stemmen hans, med fradrag for femti tusen sigaretter og noen bøtter med bourbon, og når hans ubarberte baryton krysser klinge med Unni Wilhelmsens sonore sopran blir det veldig fint. Raknes synger som står han i ruinene av en branntomt. Det finnes en stridslyst i disse sangene der bassspillet er innflettet i musikkens marg, særlig når Raknes bruker bassen som om det skulle være en akustisk gitar, med akkorder og fingerspill.

Steinar Raknes and the Stillhouse Band. Foto: Hogne Bø Pettersen

Det musiseres som om det skulle være det enkleste av verden, omtrent som å sette garn i et oppdrettsanlegg, men de underliggende strukturene er snirklete nok. Unni Wilhelmsens fine vokalarbeid er allerede nevnt. Per Oddvar Johansen utfører trommearbeidet lytefritt, og Even Hermansen trakterer gitaren på propert vis uten å briefe. Jørgen Mathisens saksofoner kompletterer det rufsete inntrykket, og særlig når han bruker sopransaxen tilføres lydbildet et streif av noe orientalsk.

Steinar Raknes and the Stillhouse Band. Foto: Hogne Bø Pettersen

En bekjent av meg mener at alle skikkelige popsanger skal spinne rundt dette ene og evige temaet; My baby left me and I feel blue. Alt annet er overflødig, snikksnakk. Raknes følger vel ikke denne formel til punkt og prikke, men tekstene hans er rak på sak og drenert for dilldalleri.

Besøkt 86 ganger
Previous post

Magnifikt i Domkirken

Next post

­-- Ej høyre ikkje sjanger, ej høyre musikk

Christen Hvam

Christen Hvam