Foto: Ruben Olsen Lærk

Fysisk, rått og tøft

Signe Emmeluth – venit, cecinit, vicit! Emmeluth kom, spilte og vant!

Foto: Ruben Olsen Lærk.

Det var med stor spenning vi stilte opp  til danske Signe Emmeluths prisvinnerkonsert som JazZtipendiat 2020-21. Emmeluth er en i en etter hvert lang rekke frittgående og fantastiske unge danske saksofonister som følger i fotsporene etter Lotte Anker. At de alle er jenter er ikke noe vi i dag gjør noe stort ut av. Signe Emmeluth har gledet oss mange ganger, blant annet med sine egne band.

Foto: Ruben Olsen Lærk.

I omtalen av verket Physicality in/emotion skrev Emmeluth at det var det fysiske aspektet i musikken som fascinerte henne. — Det energiske og kontrastfylte. Hvordan frekvenser påvirker kroppen gjennom fenomener som interferens, når to eller flere toner står og glir mellom hverandre i lytterens hode, fortalte hun.

Foto: Ruben Olsen Lærk.

Det vi får servert er et verk i sju satser, eller «strekk» som konferansier Bjørn Willadsen betegnet det som. Dette er dandert med et toppet lag – og utgjør Emmeluths versjon av den stadig foranderlige kameleonen Trondheim jazzorkester.

Fra venstre mot høyre for publikum har vi i en halvsirkel Joakim Rainer Petersen – piano/synth, Magnus Skavhaug Nergaard – kontrabass, og el-bass, Jonas Krøvel – el-bass, Karl Bjorå – el-gitar , Marianne Baudouin Lie – cello og Eira Bjørnstad Foss – fiolin.

Foto: Ruben Olsen Lærk.

Innenfor denne halvsirkelen, Maja S. K. Ratkje – vokal, theremin og elektronikk, Tor Haugerud – trommer, perk og vibrafon, Signe Emmeluth og Amalie Dahl – altsaksofon og Henrik Munkeby Nørstebø – trombone.

Vi blir servert nesten en og en halv time med et musikalsk verk som danser mellom det fysiske og rytmiske og det følelsesmessig vakre. Mellom det dansende og det punkete. En utforsking av hvordan musikk skaper fysisk og emosjonell reaksjon og, ikke minst respons.

Foto: Ruben Olsen Lærk.

Men samtidig er det et verk som også setter samtidsmusikalske spor. Det er et fysisk verk som gjennom sju satser ikke bare gjør meg jublende glad. Det gjør meg varm av glede over et godt komponert, organisert og gjennomført verk, der vi nyter dramaet som beskrives musikalsk rett foran øynene våre. Sonore landskaper passerer revy, der lydens vidunder utspiller seg på scenen rett foran oss.

Foto: Ruben Olsen Lærk.

Her bevises en gang for alle at all barnelærdom om at lydbølger er lineære, at to bølgetog kun kan legge seg oppå hverandre, konstruktivt eller destruktivt, er feil. Her er det ikke-lineært samvirke, slik at lyden mellom oss, orkestret og rommets yttervegger og tak får en selvstendig, uavhengig og dynamisk rolle.

Foto: Ruben Olsen Lærk.

De musikalske bidragene er glitrende fra alle medvirkende. Jeg må allikevel framheve tre for meg sentrale stemmer i dette koret, ved siden av komponist og musikalsk leder Signe Emmeluth. Tor Haugerud på vibrafon og perkusjon setter ikke bare tempo, men beat og puls i verket. Dernest må Maja Ratkjes bidrag framheves. Vokalt drivende, levende og musikkskapende. Det eneste problemet er at det tekstlige bidraget blir borte, i hvert fall der jeg sitter. Men jeg velger å tolke det som at dette er mindre viktig, og at det er det musikalske som er meningsfylt.

Foto: Ruben Olsen Lærk.

Henrik Nørstebøs trombonespill må også løftes fram. Morsomhetene er mange om trombonens angivelige overflødighet i jazzsammenheng, men norsk og internasjonal jazzhistorie er full av trombonister som har levert viktige bidrag. I de rette hender kan trombonen være et magisk instrument. Nørstebøs hender er definitivt rette i denne sammenhengen. Det svinger og swinger av dette.

Men altså, Signe Emmeluth har levert et verk vil få en sterk plassering på den tunge lista av i alt fjorten prisvinnere siden den første prisvinnerkonserten med trioen Kobert i 2008.

 

 

Foto: Ruben Olsen Lærk.
« 1 av 2 »

Besøkt 516 ganger