Foto: Ruben Olsen Lærk

Damenes triumf

Verbet gurl betyr å knurre eller snerre. Nå virker imidlertid verken Ellen Andrea Wang, Hanna Paulsberg eller Marianna Sangita særlig bøse, men skinnet kan bedra.

I 2018 kom det første, og så langt eneste, albumet med GURLS, Run Boy, Run og tonen var satt for sofistikert musikalsk gjøgleri og tekstlige infamiteter med en skarp fun-feministisk lupe under hvilken menn i sin alminnelighet blir (galgen)humoristisk dissekert av de skarpeste knivene i skuffen.

GURLS’ prosjekt er altså det skrå blikket, i tekster, ja, men også i det musikalske. Run boy, run er noe så sjeldsynt som en spas jazzplate, velspilt til det sofistikerte og altså med en brodd mot gutter/menn. Opphavskvinnene betegner prosjektet som et musikalsk friminutt med rom for et sjangerkryssende heksebrygg.

Foto: Ruben Olsen Lærk
Foto: Ruben Olsen Lærk

Man havner forhåpentligvis ikke i heisen ved å postulere at saksofonist Paulsberg, bassist Ellen Andra Wang og vokalist Marianna Sangita har et formidabelt scenetekke, hvilket ikke utelukkende skyldes de uomtvistelige musikalske ferdigheter damene forvalter.

De kan det der med å utøve gastronomi for øregangene. Konserten er et bestillingsverk fra jazzfestivalene i Molde, Trondheim, Stavanger og Haugesund og den fjerde i residens-serien til Ellen Andrea Wang. Rohey Taalah, som medvirker på platen, er erstattet av vokalisten, perkusjonisten og komponisten Marianna Sangita Angeletaki Røe, som for øvrig ble tildelt årets SpareBank 1 JazZtipendiat for 2021- 2022 tidligere i uka for prosjektet Spiti/Hjem.

Det kameleonske musikkprosjektet Trondheim Jazzorkester (TJO) bidrar med ni musikere på scenen. Repertoaret består av både nye komposisjoner av Hanna Paulsberg, arrangert for TJO, og materiale fra GURLS.

Foto: Ruben Olsen Lærk
Foto: Ruben Olsen Lærk

Blått røyksløret scenelys hviler over et virvar av stativer og mikrofoner, monitorer og ledninger, tilsvarende behovet til i alt 11 musikanter. Wang, Paulsberg og Sangita takserer salen med blikket. Så et solsprakende smil, og vi er i gang. Noen ganger er det vanskelig å språkliggjøre en konsertopplevelse. Hadde ikke de vært så sabla mange hadde dette vært det perfekte klubbkonseptet. I en eller annen form for strukturert anarkisme serveres vi en salig blanding av latinske rytmer a la bossanova, mørk, jungelaktig beat, orientalsk-inspirerte partier med et sveip innom Balkan, nydelige, langstrakte ballader gyngende som bløte brenninger, og ikke minst, hiphop, eller jazzrap, eller noe, det kan jo i grunn være hip som hop (sic!) hva man kaller det.

Det er dritstilig. Marianna er tungerapp som bare faen. Og innvevd i det organiserte kaos av sofistikert støy, disse flotte solopartier fra blant andre trombonist og vibrafonist, og ikke minst fra Hanna Paulsberg selv, som også er orkesterleder. Ute på flanken står den residerende selv, Ellen Andrea Wang, vekslende mellom kontrabass og elbass, der tonene kommer som milde klaps mot mellomgulvet, ofte i musisk dialog med Paulsbergs tenorsaksofon. Og vokalisten Marianna flagrer barføtt omkring og veksler mellom sang og perkusjon.

Tillater vi oss et blaff av høytidelighet gir konserten en påminnelse om musikkens demokratiske karakter, intet mindre. Der teater, litteratur og bildekunst krever et minimum av intellektuell refleksjon, tar musikken, uansatt hvor tonedøv du måtte være, en vei utenom og går rett inn i nervesystemet. Den musikalske seansen i Teatret vårt onsdag kveld var langt på vei en slik intravenøs opplevelse.

RubenOlsenLark-
Foto: Ruben Olsen Lærk

Vi visste fra før at Paulsberg og Wang er fremragende instrumentalister, og vi visste også at folkene i Trondheim Jazzorkester erobrer sine instrumenter med den største suffisanse. Men all mulig individuell forsølving borger ikke nødvendig for et livaktig samspill. Men dette satt som et vaksinestikk. De djerve damene leverte den reneste parade i karismatisk feelgood-stemning. Hele konserten, fra første basstone til siste trommebeat var en eneste solflom av brillefin musisering der det putret til stadighet rundt kokepunktet, i ustanselige anfall av musikalsk drektighet.

Har vi så ingen innvendinger overhodet? Eller, mer sommerlig; var det ingen brennmaneter ved badetrappa? Vel hvis så var, så vi dem ikke, og vi brente oss ikke. Vi falt bare i henrykkelse, og er helt lens for hyggelige ord.

Så tumler vi ut av Teatret Vårt og møter kvelden som fortsatt er blank og lys med solens smale etterglød i de romsdalske fjelltopper. Skyene har skjøvet det meste av himmelens blå til side men solnedgangen ligger som en matt glans over hustakenes flate isser. Har vi flaks nå, vil kanskje et lysgarn av stjerner være spent ut over himmelrommet når natten kommer. Blant dem finner du damene i GURLS.

I en rå rus av fornøyelse legger vi pennen ned og håper at historien om denne konserten vil drønne ut over verden.

 

Besøkt 299 ganger