Kiki Manders. Foto: Gunnar Horrigmo

Manders på morsmålet

Fra en bortgjemt krok av verden kom Kiki Manders til regntunge Molde uten å skjønne et kvekk.

I en Moldejazz nærmest blottet for internasjonale artister er det nesten litt eksotisk i seg selv med konserter hvor artistene ikke snakker norsk. Sånn har det dessverre blitt i det pandemiens år 2021. Men vi klager ikke!

Kiki Manders trådde sine barnesko i Venlo, sørøst i Nederland — en av verdens bortgjemte kroker, hvor det snakkes et tungemål som ingen utenfor kroken skjønner et kvekk av, selv innenfor samme land, forteller hun, i en engasjert og uventet passiar. Og vi skjønner at vi rett og slett har med en språkaktivist å gjøre. — Vi må verne om de lokale språklige særegenheter, og holde de små dialektene ved live, sier hun. Fireflate istemmer!

Noen av låtene hun fremfører i Storyville onsdag kveld er da også skrevet på morsmålet venloos. Og selv om det klinger skummelt likt enkelte norske dialekter så skjønner vi ikke et kvekk. Norsk er kanskje heller ikke så enkelt å forstå, men Kiki ville allikevel vise sine nyervervede strofer, og med det fikk vi både “så vakker du er” og “hjertet mitt, du skal du få.” Koselig, da.

Kiki Manders synger kjempefint, og behersker de teknikker og stiler en skolert jazzvokalist skal beherske. Igor Osypov akkompagnerer på elgitar, rufsete og hårete, på den gode måten. Lydbildet er nesten litt nordisk klang. Alt er veldig pent og flinkt, men litt kjedelig, skal vi våge å mene — til vanlig har hun også med seg en elbassist, men han klarte ikke festivalen å få inn i landet, så da ble det som det ble.

Mot slutten av konserten entret trommis Jakop Janssønn scenen, og løftet det hele til et nytt nivå. Vi skal ikke dra det så langt at han ble stjerna på konserten, men det var for tynt og nakent uten litt bråk. Alt i alt fint og flott, men litt blodfattig. Vi skriver det på covid-kontoen, og håper festivalen kan prøve en gang til i fullt format ved en senere korsvei.

Besøkt 44 ganger