Cello(som)fan. Foto: Kjetil Valstadsve

Ratkjes raseri

Maja Ratkje kan heve stemmen som få andre, også om det nasjonale traumet 22. juli.

Støymiljøets akademiske alibi, Maja Ratkje, tok godt tak i kragen på frijazz-scenen Krona denne ettermiddagen, og holdt den nede, forfjamset gurglende, gjennom et rasende primalskrik av en forestilling.

Settet starter med at Ratkje, en fiolin og to klokker svever inn fra siden i mørket. Hennes primære instrument, eller primale om man vil, er stemmen – det har alltid vært stemmen. Rundt den bygger hun opp et lydunivers med enkle virkemidler – både elektronisk (lydløkker, ekko) og analogt (her fiolin og cellofan) – men hun gjør det ekstremt virkningsfullt. Det er traumatisk, det er vondt og det er vakkert.

Når strofer fra Til Ungdommen bobler opp fra dypet og trenger gjennom støyveggen, blir tematikken skrikende åpenbar. Dette er Ratkjes personlige oppgjør med terroren som rammet landet, omtrent bokstavelig talt på klokkeslettet 10 år tidligere.

Det er vanskelig å beskrive for dem som ikke var der, men det er kanskje også en passende følelse å sitte igjen med fra denne opplevelsen.

Noen traumer kan ikke beskrives, bare bearbeides. Vi skal ikke hevde å ha blitt traumatisert på Krona, men vi fikk kanskje et glimt av dyret i den halvtimen det sto på, og det var skummelt nok bare det.

Dette var siste og kanskje beste runde av den nye frijazz-scenen Krona. Lokalet var veldig bra til denne typen lyd, og viste også evner til virkningsfull lysbruk. Jazzen bør virkelig jobbe videre på denne sidegreina – vi trenger et slikt frikvarter. Fantastisk!

Besøkt 174 ganger