Låvedans i Domkirken

Frode Haltlis store bandprosjekt Avant Folk rullet inn i Molde domkirke i går kveld og fylte rommet med stor lyd. Det var låvedans i Domkirken fredag kveld.

Da Frode Haltli i vår slapp albumet Avant Folk II fikk det, ikke overraskende, umiddelbart stor respons. Selv om plata tar sitt utgangspunkt i Frode Haltlis møte med og seinere bearbeiding av folkemusikk fra Solørtraktene der han vokste opp, opplever jeg denne plata som å ta lange steg vekk fra den tydeligere folkemusikalske orienteringen i første utgave av prosjektet.

Frode Haltli, Avant Folk. Illustrasjon: Arne Nøst.

Med de tydelige forskjellene mellom Avant Folk og Avant Folk II var jeg spent på hvordan det nye uttrykket ville stå seg, sammenliknet med tidligere konserter. For dette var første gangen jeg har hatt mulighet til å høre denne utgaven live.

Og hvilket bedre sted finnes enn å oppleve Avant Folk i kirkerommet i Molde domkirke. Volumet er stort, men det er også lyden av ensemblet. Frode Haltli på akkordeon har et markert og tydelig stemmeuttrykk. Om noen skulle kunne gjøre akkordeon, eller rettere, allerede har gjort det, til et hipt og trendy instrument, så er det denne mannen.

Vi er så heldige som lever – akkurat nå – i en tidsalder der det skjer så mye musikalsk. Der det er et tilfang av dyktige musikere på alle bauger og kanter, som ikke ser noen grunn til å forholde seg tradisjonelle uttrykk, kategorier og sjangere. Det er ett siktemål som gjelder, og det er jakten på den spennende, vakre og nye musikken, I ettertid er jeg sikker på at det siste tiåret og de neste årene framover vil bli sett tilbake på som en gylden tidsalder. En tidsalder som nesten bare kan sammenliknes med alt det som skjedde i musikk og annen kunst i løpet av tiåret 1965-1975.

Frode Haltli og tentetten hans, som spiller en stadig utviklende og organisk voksende musikk som de kaller Avant Folk, står midt oppe i dette. Med Ståle Storløkken på kirkeorgel, Hammond B3, og andre elektronisk drevne tangenter, Oddrun Lilja på elgitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass, Juhani Silvola på gitarer, Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon, Hildegunn Øiseth på trompet, flugel- og bukkehorn, Rasmus Kjorstad på fele og Selma F. Bolstad på hardingfele.

Som vanlig er i dette rommet, åpnes konserten av biskop i Møre bispedømme, Ingeborg Nordtømme, så vi vet vi er i trygge hender. Vi blir presentert for noe Frode Haltli karakteriserer som musikken fra plata, men jeg er overhodet ikke sikker på om de som har gjort seg kjent med plata ville kjenne igjen store deler av musikken. Men det er jo akkurat slik det skal være i Molde, vi er da på en jazzfestival.

Lyden av musikken fyller det store rommer og danser oppunder taket og hvelvingene. Om det er pols, springar eller gangar, tradisjonene i denne musikken er mange, men en ting er sikkert: Det dreier seg om moderne musikk med høy kvalitet. Svært høy kvalitet.

Det er underlig å tenke på at bare for noen tiår siden ville denne bruken av folkemusikk antakeligvis blitt møtt med avsky og sinte lytterbrev til Folkemusikkhalvtimen i NRK. Det ville blitt karakterisert som helligbrøde. I dag er det en del av en levende og stadig voksende musikalsk scene der også tradisjonsmusikken får lov til å gjøre det man alltid har gjort: Utvikle seg til noe nytt.

Foto: Kjetil Valstadsve.

I dag er det vel heller slik at det er dette vi forventer. Når så eminente musikere som denne tentetten er så full av setter seg sammen, ser vi fram til helt nye grep på musikken og blandingen med uttrykk og stilarter som ligger langt fra den tradisjonelle norske folkemusikken.

I slike hender kan det bare blir én ting; God musikk. Det er så vakkert at det nesten gjør vondt. Det er så fascinerende og sammensatt at jeg til tider kan skjønne hva Thesevs følte når han søkte seg gjennom Minotaurus’ labyrintiske ganger. Som Thesevs hadde Ariadnes tråd å vise vei ut igjen, har vi Haltlis guiding og presentasjon av musikkens elementer.

Det blir et til tider noe annerledes uttrykk som følge av at det på enkelte poster er endringer i sammensetning siden plata ble spilt inn. Selma Bolstad sitter inne for Erlend Apneseth, mens broder Rasmus har erstattet Hans P. Kjorstad på fele. Når så Per Oddvar Johansen er kommet til for Siv Øyunn Kjenstad på trommer, får den perkussive basisen en markert annerledes framstilling.

Minst like markant blir det når saksofonisten på Rolf-Erik Nystrøms plass er Trygve Seim. Der Nystrøm tar tak i musikken, driver den fram og så omformer den, spiller Seim i større grad ball med musikken, Han kommenterer og legger lag i musikkens heksegryte.

Det er låvedans i kveld i domkirken, det er råkk og rull, Danse, danse, dokka mi /Ikke la det lakke, li / Du må passe tidi di!

Frode Haltli og hans kumpaner passer både tid, time og beat. Jeg istemmer med den gamle reklameteksten: Et sted! En stil! En stemning! Avant Folk i Molde domkirke.

Foto: Kjetil Valstadsve.

Besøkt 120 ganger