Vi kan like gjerne si det som det er: Våre epokegjørende artikkelserie om jazzens ligaturer i en historsisk kontekst vil ikke være for den gemene hop. Hvis du er blant dem som sliter med å finne din egen bakstuss uten å måtte ty til begge hender, eller ikke kan gjøre rede for de basale utviklingstrekk under silurtiden, da vil du nok slite. Dette er ikke for prehistoriske øgler som hører suset fra den siste meteoroide. Vår serie er for de kontemporære, tenksomme, aldri hvilende, alltid grublende og smått nerdete, som ikke viker tilbake for dyptloddende analyser, overrumplende konklusjoner, kontrafaktiske hypoteser eller refleksjoner så himmelropende søkte at det knapt er en tråd å følge, eller at det eventuelt er myriader av tråder klumpet sammen til en eneste intellektuell backlash, eller gordisk knute, om du vil.

Det blir ofte fremhevet som en dyd i våre dager å være enkel og folkelig, at det er om å gjøre å skrive et språk som ikke på noe vis utfordrer dagligtalens vokabular. I serien om jazzens ligaturer går vi til de grader motsatt vei: Her vil du ikke finne noe som er i nærheten av lettfattelig eller gripbart, verken språklig eller hva tankens kraft angår.

Begrepet ligatur har flere betydninger. Den medisinske skal vi la ligge her, og konsentrere oss om den typografiske og musikalske. I den klassiske typografien betegner ligaturen en sammenføyning av to eller flere bokstaver, de vanligste er sammenstillingen av fi og fl, og logoen til fireflate.no benytter seg av dem begge. Slik må det være for oss som forstår poenget med å holde gamle håndverkstradisjoner i hevd.

Giftige tunger vil ha det til at det kinesiske regimet under formann Mao utviklet bruken av ligaturer til nye høyder, der hele sentenser og faste uttrykk ble sammenføyd til én matrise i bly. For, som den årvåkne leser allerede har forstått, handler dette om tiden før den digitaliserte typografiens inntog, fra den gang typografene satte sammen teksten bokstav for bokstav, og hentet sitt daglig brød (derav begrepet brødtekst) fra denne noble geskjeft. Ikke vanskelig, da, å begripe at det var mye tid å spare i særlige forterpede uttrykk som for eksempel “Jeg elsker min mor og far, mine barn og barnebarn, onkler og tanter, fettere og kusiner, men mest av alt elsker jeg formann Mao, hele nasjonens sol, far og veiviser.” Eller i perioden etter kulturrevolusjonen da den såkalte Firerbanden fikk skylda for alt som gikk galt i riket: Hvis slike ting overhodet ble omtalt offentlig kunne man som en fast etterskrift slenge på den fjonge ligaturen: “… og alt dette på grunn av den stinkende Firebandens ideologiske villfarelser og illgjerninger.” Det satte skapet på plass en gang for alle, og de kinesiske masser var ikke et sekund i tvil om hvem de skulle hate.

Da skriftene ble digitale på 90-tallet, ble ligaturen hensatt til historiens skraphaug og erstattet av den simple copy-paste-funksjonen, men lever videre i noen skrifter, særlig dem som er designet for redaksjonell bruk, og vi i Fire flate holder altså tradisjonens fane på strake og stolte armer.

Når det gjelder det musikalske innebærer bruk av ligaturer en sammenføyning at to toner i samme høyde, på et noteark nedfelt som en bue. Og selv om våre kunnskaper om jazz er for ingenting å regne, formoder vi at sjangeren tyr til ligaturene like ofte som andre musikalske uttrykk. Med dette som utgangspunkt vil vi i senere artikler vende tilbake til saken, og ikke nok med det, vi vil sågar dreie prosjektørenes lys mot sentrale og ubesvarte spørsmål, som for eksempel om utøvere av den synkoperte frijazz er mer fripostig i bruken av ligaturer enn andre. Utvilsomt en særdeles interesant hypotese, men foreløpig altså udokumentert.

Vi ser gjerne at våre lesere kommer med vektige og oppklarende innspill, men advarer mot forenklinger og platityder som vil bli blankt avvist.

Følg med!

Besøkt 7 ganger
Previous post

Dagens frivillig

Next post

Are Mokkelbost - FX

Christen Hvam

Christen Hvam