Flatelangs onsdag

Gatemusiker er en høyst respektert yrkesgruppe. Man begynner i det små med to tomme hender og en eske. Og selvsagt et instrument, det må du ha. Hva du har er ikke så farlig. Hvor flink du er, er ikke så farlig heller – kanskje.

Jeg mener; er du så dårlig til å spille at det gjør vondt å høre på deg, så syns folk synd på deg og du får penger. Og blir du FOR god til å spille, blir du invitert inn i varmen, vinner Norske Talenter, Idol eller The Voice, og karrieren er i gang. Men; start på gata!

Dr. Harmonica

Dr.Harmonica startet på gata når han fikk et munnspill en gang før borgerkrigen, rett etter tidenes morgen. Han er mer Harmonica enn doktor, for selv om han har vært på gata under Moldejazz i den tida man like gjerne tok svart-hvitt-bilder i mangel på farger, så har jeg aldri sett ham helbrede noen.

Er han harmonisk?

Joda, svinger bra, men lyden som kommer fra den medbragte musikkspilleren, hans beste venn, er en blanding av trommer, ekstra gitar og til og med sang. Så hva som er sang og hva som er opptak; det vet ingen, der han sitter på hjørnet ved Thon-hotellet. ganske Egon-sentrisk i spillestilen. Men svingende…i svingen.

 

Trommeasyl
Det er for lite gatemusikanter, og derfor har ledende pedagoger plassert ut trommer i gatene for at barn skal lære seg å spille. A) De spiller. B) De maser om å få kjøpe tromme. C) Du gir etter, men oppfatter for seint at spetakkelet ikke er til å holde ut hjemme. D) Barna blir satt på gata med hver sin tromme og må tjene til livets brød sjøl. E) Slik er det.

Spre sang og glede
Frøken Morgan (det står i hvert fall på gitaren hennes) synger melodiske, pene og glade sanger, folk blir henrykte og gir henne masse penger. De vet at også Ane Brun begynte sin karriere på en Morgan-gitar, og da kan de se seg tilbake om noen år og si; Jo, vi støttet denne flotte sangerinnen tidlig i hennes karriere! Det var vi som skapte henne til det hun er!

Hva hun heter? Spør henne da vel!

One-man-band

På en bevegelig trommekrakk sitter en mann og trakterer assorterte instrumenter med fingrer, føtter og munn. One-man-band har lange tradisjoner i gatesammenheng, og det er de aller dyktigste eller de aller ensomste som opererer i dette formatet. De vil ikke ha noe med andre musikere å gjøre. Det er egentlig ikke deres skyld; det er alle andres. Sannsynligvis fordi de a) er for gode eller b) for dårlige til å spille sammen med andre. Men de kan bli virkelig gode alene, og sammen med seg sjøl kan et one-man-band erobre verden om han er mangfoldig nok. Han her spiller en gammel Beatles-sang fra 1964, så han har kanskje et one-man-band-jubileum også?

På Jesus-hjørnet

Her sto det tidligere i uka et par Jesus-karer og messet og sang om at verden snart var til ende. Når verdens ende ikke inntraff likevel tirsdag, var plassen ledig for nye og mer livsbejaende trubadurer onsdag. Men sangen – Hallalujah – var slik at tilhørerne uansett falt i dypere tanker. Før de gikk videre. Her er nok et eksempel eller to på at gatesangere aldri går av for aldersgrensen. Det finnes ikke grenser, derfor; Hallelujah!

Spille død-trikset
Mange hunder kan få både kjøttbein, kjeks og sukkerbiter for å gjøre triks. Blant annet; “spill død”. Her har en kar gått ut i horisontalen, og vi holdt på å stoppe for å si “fy flate”, men skjønte straks at dette var en pause, og at han ikke ville ligge seg til penger.

Dancing in the Street
Danserne fra det renommerte Noise dansekompani i Molde lager noice i gata med et stort stykke linoleum, der de snurrer rundt og får jubel fordi de ikke blir svimle, og fordi de lander på beina, samme hva de gjør. Og det er ikke lite. De snurrer på hodet, på henda – kort sagt på alt de har å snurre på. Imponerende, og pengene hagler inn til nye dansetimer.

Trekkfull belgdrager

Ikke var det mange som sto rundt og foret ham med penger, og kanskje ikke mange som lånte ører til denne ensomme trekkspilleren heller. Og i hvert fall ikke kroner. Trekkspillere fra Romania er helårsartister, og nå er det mest behagelig i været, om ikke noe annet. Mange tror det står bakmenn bak alle rumenske tiggere. I dette tilfellet sto det ingen mann og dro i belgen. Her var det en gedigen bossdunk. Definitivt ikke i musikkfestivalens midtpunkt.

Skyfall

To søsken søker de høye toner i låta “Skyfall”, og treffer dem. Både på Yamaha og på Fender, så takket være japanske og amerikanske produsenters lykketreff av noen instrumenter og to unge, norske instrumentalister, klinger pengene i kassa. Fin sommerjobb! Og skyen slapp ikke noe ned fra himmelen mens duoen holdt på.

Fra de fjerne inkaenes rike

En gang tidlig på 90-tallet kom sjeldne panfløyteguder ned til vår jord fra de høye Andesfjellene eller der omkring. De befestet seg i våre festivalgatemiljø slik at hundredevis av kvinner og menn lot seg henføre til å kjøpe kassetter og cd’er, eller til å overøse disse vidunderlige musikerne med penger. Noen lot seg til og med lokke til å kjøpe panfløyte sjøl, slik at de kunne bli nabolagets pan’er og paninner.

I dag spiller enslige panfløytespillere med digre ghettoblastere og fyller portrom med frydefull musikk for de som jobber i områdene rundt – som aldri kjøper cd’er, fløyter eller noe som helst fra inkaene, mayaene eller hva de nå er.

Jo, mayakalenderen har gått ut på dato for Andesfjellenes små guder.

Julie med hornet

Dette er tross alt en jazzfestival, og lykkelige er vi når vi oppdager et ungt, men forsiktig talent som drar fram jazzinstrumentet saksofon. Og spiller “Hvite roser fra Aten” . Dog uten improvisasjoner og fraseringer, men likevel … det er jazz i dette instrumentet.

Vi fant ikke Angry Hartley. Alt er ikke ved det vante, men jazzfestival er det på gata og.