– Om jeg tvilte før jeg sa “ja”? Åh, ja! Jeg tenkte – jeg kan da umulig være en god kandidat til dette prestisjefylte oppdraget?

Men Sidsel Endresen avviser at tankene som kom over henne skyldtes noe slags “flink pike”-syndrom.

– Det handler kanskje mer om frykten for å skulle gjøre noe du egentlig ikke ville gjort. Men så forsto jeg at enhver Artist in Residence jo definerer sin egen rolle. “Artist in Residence: Sidsel Endresen”? Jeg konkluderte med at dette var et spissa valg. Et tøft valg.

Det er 30 år siden hun var popstjerne, vokalist i Jon Eberson Group. “Jive Talking” solgte vel aleine mer enn den samla norske jazzproduksjonen i ettertid. Så var det da heller ikke jazz, selv om albumet var fronta av to av norsk jazz’ store personligheter – Jon Eberson & Sidsel Endresen.

KVANTESPRANG?

Så hva har skjedd oppe i hodet til Sidsel Endresen i løpet av disse tre tiåra?

– Jeg vil ikke karakterisere det som noe kvantesprang. Vi snakker heller om lange prosesser.

– Hva er ditt forhold til det vi kan kalle streit materiale i dag?

– Det er ikke borte, kort og godt fordi jeg i den perioden av min karriere tilegna meg mye kunnskap – kunnskap jeg så avgjort nyter godt av i dag.

– Men interessen din ligger altså ikke i streit musikk for tida?

– Nei, det er korrekt. Improvisasjonsmusikken – det er den jeg brenner for, og som jeg derfor har lyst til å konsentrere meg om.

Hun nøler litt, før hun legger til: – Men det hender jeg hører streit musikk! Det er jo helt nødvendig!

 

SIDSEL – SETT FRA TO KANTER

Hun debuterte som Artist in Residence i går kveld, en begivenhet som høsta denne glimrende anmeldelsen her i Fire Flate. Sett fra en annen synsvinkel, ville den kunne sett omtrent slik ut:

“En sekstett der bandlederen deltok i rundt 20 prosent av konserten, og der de øvrige fem involverte stort sett spilte hele tida, alle sammen. Pianisten befant seg for det meste inne i flygelet, i ferd med å pirke fram lyder som har minst mulig med pianoets egentlige funksjon å gjøre. To strykere bedreiv det som på godt norsk heter felegnukking, mens saksofonisten og trompetisten lagde luft; man må nødvendigvis puste luft inn i munnstykkene for å få låt i en saksofon og en trompet – men de aller fleste vil mene at resultatet ikke skal bli … luft. Og bare luft. Ingen lyd av verken saksofon eller trompet.”

 

– INGEN PLAN

– Var det planlagt, at du skulle reise deg, for å fortelle musikerne dine at “nå er showet over”?

– Nei, på ingen måte. Jeg var rett og slett maroder i ryggen, og da ble det sånn.

– Hva slags planer hadde dere i forkant av konserten?

– Ingen.

– Konferansier Hammerø formante 10 minutters fotomulighet; han kunne ikke si for eksempel “tre låter” – for det kunne hende det ble bare én låt …?

– Riktig. Denne konserten kunne like gjerne kommet til å bli bestående av 40 miniatyrer.

Hvordan man kan skape musikk på denne måten? Sidsel Endresen snakker om “erfaringsbasert disipilin”, “mengdetrening”, “form”, “struktur”, “brudd”, “rollefunksjon”.

– Alle jeg jobber sammen med arbeider på denne måten.

FONEMETS BETYDNING

Det er mye å si om språket Sidsel Endresen praktiserer – enten hun synger eller snakkesynger inn i mikrofonen. Det er ikke noe språk, i hvert fall ikke et språk noen skjønner bæret av. Og sånn er det meninga at det skal være.

– Det er egentlig ikke veldig mystisk. Det handler om fonemer, og det er nettopp hva mitt instrument – stemmen – handler om. Fonemene er en del av min pallett, om du vil. Men igjen; jeg opplever ikke dette som noe kvantesprang i min kunstneriske utfoldelse. Ting utvikler seg. Jeg tror det er riktig å si at jeg nå bruker stemmen veldig perkussivt.

– Betyr det noe, det du synger? Tenker du innhold?

– Nei. Jeg overlater til publikum å assosiere.

– Og dette skal du holde på med i … overskuelig framtid?

– Ja, det vil jeg nok mene. Jeg oppfatter dette som en måte å generere musikk på – vi snakker egentlig ikke om en stil. La meg si det sånn: Det stedet jeg befinner meg nå, oppfatter jeg som uuttømmelig interessant. Det perkussive – det ligger mye godt der.
– NESTEN EN LÅT!?

Hun tviler litt, på spørsmål om de tre neste konsertene hun skal holde vil gå i samme spor?

– Det blir vel ikke helt likt, om det er det du spør om. Men heller ikke noe helt annet scenario.

– Men din rolle blir den samme …?

– Ja … Men sammenhengen er … Med Stian (Westerhus) blir det oftere noe mer melodisk. Noen ganger ser vi på hverandre, og tenker likt: “Dette er jo nesten en låt!”

– Men forholder du deg til det faktum at Stian for eksempel legger en g-moll-akkord?

– Nei, sånn tenker jeg ikke i det hele tatt. Stian har sin signatur, men vi tenker aldri i den typen harmoniske retninger.

Stort mer forutsigbart blir det ikke, når hun går på scenen som del av Merriwinkle:

– Akkurat denne konstellasjonen – jeg og Christian (Wallumrød) og Helge (Sten), har ikke vært i funksjon på åtte år.

 

KAMMERMUSIKK?

Hun pauser litt, og skjønner muligens at dette ikke er helt enkelt å forstå.

– Saken er at musikerne mine ikke er “kompet mitt”. La meg si det slik at jeg og vi opererer i totalt kammermusikalske settinger.

– Kammermusikk?

– Ja. Likeverdighet.

– Du mener; i en strykekvartett er alle instrumentene likeverdige?

– Nettopp. Men det betyr ikke at alle skal spille hele tida. “You shut op for a while!” Det kan være en god idé.

– UTROLIG KULT!

Til slutt funderer hun igjen over Artist in Residence-rollen.

– Har jeg vært overmodig? tenkte jeg. Men så lenge som jeg har levd; kan jeg egentlig tillate meg å seife? Svaret ble nei – og til dette med sjangrene i musikken, nok en gang: Jeg liker kaos – det fins ingen vanntette skott mellom musikkformene.

– Syns du det er kult å være Artist in Residence?

– Det er utrolig kult!

 

 

 

 

 

Besøkt 8 ganger
Previous post

Prisvinnende rockeaper

Next post

Monkey Plots hemmelige planer

Arild Rønsen

Arild Rønsen