Nytt fra Røa

Skap-moldenser i eksil, Johan ‘Hauken’ Hauknes, er borte fra årets jazz, men døyver smerten ved å sende oss rapporter fra sin egen samling av private opptak fra Molde.

Her sitter jeg igjen, ensom og forlatt. Kun med selskap av min hatt. Jeg er ikke kledd uten hatt. Men hatten min er ikke særlig snakkesalig. Den savner Andeby like mye som jeg gjør.

Alle mine dårlige venner har dratt til Andeby, denne byen som selv blant venner er kjent som Molde. Av helsemessige årsaker måtte jeg på kort varsel hoppe av toget, togbilletten min ned langs Rauma, over Kylling bru, forble ubrukt. Og for å gjøre det enda verre: ikke bare mistet jeg utsikten til Trollstigen, men det blir heller ingen sveler på meg i år!

Hatten min ligger dermed helt i ro på hattehylla her på Røa. Men selv om dette er på beste Oslo vestkant roper hatten til meg med en smerte som ville være helt ukjent selv for «Sorting Hat» ved Hogwarts School, «Jeg sier Molde, … ja Molde!». I motsetning til Hogwarts’ «Sorting Hat» er Haukens hatt uten noen som helst tvil om hvor den vil. Den savner Andeby, like mye som herren. Hauken vil til Molde. Uten tvil!

Men i stedet for å vandre langs Storgata og glede meg til showet åpnet for fullt mandagen kl 18.00, til å se fram til Mats og guttene med Swedish AzzStoryville, må jeg i stedet fungere som teknisk konsulent for eldre enslige damer som trengte hjelp med Get-boksen sin.

Ikke noe galt med det, tvert imot. Det er ingen som klarere uttrykker sin takknemlighet for bistand enn enker over 80 år. En gruppe som helt klart er underkjent etter mitt syn i vurderingen av sosiale grupper som krever sosio-politisk prioritering. Sammen med enslige menn over 50.

Men dette skal ikke være en sosiologisk analyse av sosiale kjønnsgrupper som blir undertrykket i dagens jazzsamfunn. Derimot skulle det dreie seg om min private smerte over å sitte gråtende igjen på Røa, mens dere har det moro i Andeby.

Det er da jeg bestemmer meg. Om ikke jeg og hatten min kan komme til Molde, så får pokker i meg jeg dra på oppdagelsesferd i mine egne opptak fra Moldehistorien. Blant mine samlinger av diverse konsertopptak befinner det seg et tjuetalls opptak fra Moldejazz, fra 1972 og opp til våre dager. Nå skal velge ut blant disse noen høydepunkter i Molde-historien.

Mine valg skal ikke først og fremst være en beskrivelse av en gammel hatts minner om en forgangen periode. Om det som var. Jeg ønsker gjennom mine valg å minne om at jazzfestivalen i Molde, Molde International Jazz Festival, faktisk har spilt en betydelig rolle i jazzhistoria. Og at dens programvalg opp gjennom årene faktisk har gjort en forskjell, også for de musikerne som har bidratt.

Men kanskje ikke minst en forskjell for oss, vi som har lyttet til all den rare musikken som har kommet fra alle disse merkelige spillestedene i denne lille rare byen, som ingen besøker en uke i året uten å ha fått alvorlige merker av den. Og uten å lengte tilbake.

Jeg lover deg, jeg kommer ikke med enda flere fortellinger om «I å’n Dexter» og minner om jammen med Long Tall Dex og Sonny Stitt.

Det gleder meg å si dette: … Jeg er for ung til det! … Jeg vil dele en annen del av Molde-historia med dere. En yngre historie. Moldes avantgarde-historie.

Men paradoksalt nok, det skal en gammel mann til: At jeg kan dele disse med dere nå, skyldes først og fremst dette årets jazzpensjonist, Erling Wicklund, og NRK. Så takk ikke meg! Men takk den evige ungdommen Erling, og hans medarbeidere i NRK!

I dag skal vi tilbake til 1983. Forestill deg, du er trettien år yngre enn i dag. Selv er jeg noen-og-tjue. Olof Palme lever! – enn så lenge. IBM lanserer sin første PC i mars. Sensasjonen IBM XT er basert på et operativsystem kalt PC-DOS. Noe IBM fikk kjøpt av et bitte lite firma, ledet av en sær ung mann ved navn Bill Gates. Dermed ble raskt «PC» et allmennbegrep. Arnfinn Nesset blir dømt til 21 års fengsel og ti års sikring for 22 drap i Orkdal på høsten.

Pioneer 10 er det første objektet som har tatt av fra jorden og forlater solsystemet, samtidig som Hitler-dagbøkene blir publisert i Stern. Samme året brenner Erkebispegården i Trondheim ned, Tootsie er en av årets store filmer og Dagbladet blir tabloid, uten at jeg påstår at det er noen som helst kausal sammenheng mellom disse tingene.

Dette året har Moldejazz for første gang fått signert Art Ensemble of Chicago. Bandet som vokste ut av og ble det aller fremste uttrykket for Chicago-nettverket AACM, Association for the Advancement of Creative Musicians. AACM ble etablert som del av jazzmusikeres bestrebelser for å ta over kontrollen over sin egen kreative virksomhet, inspirert av den såkalte Oktober-revolusjonen i New York i 1964.

Art Ensemble, eller AEC som det gjerne blir beskrevet blant venner og tilhengere, er det ypperste uttrykket for AACMs slagord «Great Black Music». AEC er i år en av verdens virkelig store stjerner, og det ikke bare innafor avantgarde-jazz. Roscoe Mitchell og Joseph Jarman på treblås, Malachi Favors på bass, Don Moye på trommer og perk, og doktor’n Lester Bowie, i sin hvite labfrakk, på trompet, som den desiderte førende kraft. Dette er det ypperste av hva jazzen kan levere i dag!

Siden AEC-debuten «A Jackson in Your House» i 1969, har AEC utviklet sin musikk til et sted hvor hver konsert er et musikk- og teatershow uten like, en unik opplevelse i seg selv. Én ting er allikevel gjennomgående. Det er aldri noen som helst tvil om humøret. Etter enhver konsert vandrer du ut etter nesten å ha ledd deg i hjel. Det sprudler av humør og latter, av performance og stand-up. Musikk er gøy. Musikk skal være moro! En lek! Og det er det var, et gigantisk teater.

AEC kommer til Molde etter bl.a. tre sentrale ECM-utgivelser, som «Full Force» og dobbelt-albumet «Urban Bushman». De er blitt signet av festivalsjef Bo Grønningsæter, til å gjøre i alt tre kvelder på Moldejazz. For mange av oss er dette på et tidspunkt da bandet er på høyden av sin karriere. Og for like mange av oss er dette derfor ett av de største kuppene Moldejazz noensinne har gjort.

Det er «tri heile kveldar te endes» med Art Ensemble of Chicago i Molde. Alt i Kulturhuset oppi bakkjin. Takket være et ca. nitti minutter NRK-opptak fraden siste av disse konsertene, kan jeg oppleve stemningen igjen og igjen. Et f… så fantastisk opptak.

Nitti minutter i himmelen. En versjon av «A Jackson in your house» jeg aldri har hørt maken til (og jeg har noen desimeter med AEC-plater), «Odwalla»! Det er bare f… så tøft. Det dette bandet viser til fulle er sin beherskelse, og sin lek over hele jazz-historia.

«Magg Zelma». Her er alt fra Dixielands kollektive improvisasjon, til den bop-baserte musikkens vekt på individuelle improvisasjoner til den moderne avantgarde-jazzens totale redefinering av kollektiv improvisasjon. «The cat and the rat know the score» …

Lester Bowie synger over rommet i Kulturhuset. Malachi Favors gir oss en bass-solo som minner oss om toneangivende Jimmy Garrisons bass-arbeid under John Coltranes Europa-turne i 1965. Han skaper en fantastisk referanse til Charlie Mingus, før bandet ender opp i en versjon av «Charlie M», som også gir referanser til George Gerswin’s «Summertime» fra «Porgy and Bess».

«Great Black Music» in Molde! Art Ensemble i Andeby! Sju år seinere, i 1990, var de tilbake. Men det var dessverre ikke NRK! Og ikke jeg, heller!

Besøkt 1 ganger
Previous post

Monkey Plots hemmelige planer

Next post

Fjazzfestival for alle sanser

Johan Hauknes

Johan Hauknes

1 Comment

  1. Avatar
    Grethe
    16. juli 2014 at 14:39

    Her prøver jeg så godt jeg kan å trykke *hjerte* – for jeg *hjerter* denne betraktningen til Hauken, men skjer det noe? Neida. Ingenting. “Gå til # på denne siden”, står det i infofeltet. Kanskje # er et hemmelig røyksignal, som kun når fram til forfattaren sjølv? Det er forsåvidt flere artikler jeg gjerne skulle ha hjertet, men det funker jo ikke. Kan noen jazzfolk med et minimum teknologisk innsikt kanskje få fiksa på det? I disse “likes”-tider må jo vi hjemmesitterne i det minste få lov til å hjerte Fireflate-artikler vi synes fortjener det.
    PS. for informasjon, jeg hjerter (eller forsøker) fra Safari versjon 7.0.5, dvs. fra en mac