Interessant og spennende i et kvarter. Deretter – boring, boring, and even more boring. Sorry to say.

Det åpna så lovende. Et fandenivoldsk groove, én akkord – det ligna Terje Rypdal Conspiracy, og var nesten like bra. Men så falt det fra hverandre.

Foto: Camilla I. Røsbak

Eller – feil uttrykk. Det falt ikke fra hverandre, ikke i bokstavelig forstand. For Herbie Hancocks band er ytterst velorganisert. Alt er på plass, både melodisk og harmonisk – og alt foregår uten at noen av musikerne bruker noter. Imponerende, i seg sjøl.

Foto: Camilla I. Røsbak

Men det blir ikke god musikk av at folk er flinke til å spille. Best av alle i dette bandet, uten tvil, er trommeslager Vinnie Colaiuta. I hvert fall sånn som bandet framstår i dag. Han er genial – intet mindre. Colaiuta holder alt sammen sammen, uansett hvilken taktart vi snakker om. Til og med når han spiller 1 og 3 på skarptromma, altså motsatt av rock’n’roll – så låter det … ja, tight rock. Eller funk, om du vil.

Men det er, som du kanskje forstår, mye med dette bandet som jeg ikke forstår meg på. Jeg har for eksempel aldri skjønt vitsen med å få en gitar til å låte som en synthesizer, eventuelt omvendt. Jeg skjønner heller ikke hvorfor Hancock skal vandre rundt på scenen med en synth som henger rundt halsen som en gitar. Det låter da minst like fint når han sitter bak sitt elektriske piano?

Men dette er selvfølgelig utenom-pirk. Det viktige, er at de alt for ofte spiller kjedelig musikk. Det går på tomgang. Jeg savner dynamikk i samspillet. Men de skal ha for stayer-evne; to timer på scenen er mer enn godkjent. Og gitarsoloen i “Watermelon Man” var gigantisk bra.

Foto: Andreas Jørgensen

Men tenk at de kommer ut til et ekstranummer der de tråkker seg gjennom fem minutter streit funk, uten noen form for sjarm. Det går over min forstand. Denne typen musikk spilles annenhver kveld i Alexandraparken, bare mye bedre.

Svært mange forlot salen før det var slutt, men de som var igjen – det store flertall – syntes åpenbart dette var en storveis konsert. Men undertegnede satt denne gangen ikke i heiagjengen. Kanskje er jeg for gammel, der jeg sitter og ønsker meg tilbake til moderne bebop – sånn som Herbie Hancock spilte sammen med Miles Davis den gang 60-tall ble til 70-tall.

 

 

 

 

Previous post

Sondre Justad: – Æ kjenn at det riv ...

Next post

AURORA: hører du det magiske lyset?

Arild Rønsen

Arild Rønsen