I dag skal jeg lansere min lille hypotese om hvor ordet jass, eller jazz, kommer fra. Og ja, jazz handler om menn. Sorry, jenter! For om jazzerne ikke nødvendigvis har så mye hår på brøstet, har de i hvert fall baller. Jazzen kommer rett fra ballene! Uten baller, ingen jazz. – Og så handler det selvfølgelig om sex.

Min teori går som følger: Musikken som vokste fram på slutten av 1800-tallet i Louisiana – cakewalk, ragtime, hot music – var livlig, den fløt over av kraft og trøkk. Musikken hadde jasm på slang.

Dette arkaiske ordet jasm står fortsatt forklart i ordboka Merriam-Webster – fremdeles en av de viktigste ordbøkene over det engelske språket – som «zest for accomplishment» med synonymer som drive og energy.

Men jasm er muligens også relatert til det samtidige slangordet jism, og kan også ha hatt en tilsvarende mening i noen sammenhenger. Jism er fortsatt et levende slangord for resultatet av mannlig ejakulasjon, for sperma. Men en som har jism kan også i dag fortsatt bare være energisk, drivende, full av pågangsmot, av å ha gnist.

Min hypotese er altså at jasm og jism er sterkt relaterte (kanskje egentlig samme ord?), og begge hadde denne tvetydige betydningen.

Fra jasm, fulgte jass og jazz. Noe som kan underbygge hypotesen er at avledningen jasmjazz, synes å ha sin parallell i den – mer eller mindre samtidige(?) – avledningen jism – jizz.

Slangordet spunk – et synonym til jism – har også begge disse betydningene. Ikke bare «kuksaft», det kan også bety pågangsmot, eller driv: «she has some impressive amount of spunk» trenger ikke bety at hun har en stor mengde sperma stukket unna! Historisk sett har spunk sitt opphav som betegnelse på gnist eller tennmiddel, fyrstikker har vært betegnet som spunks.

Denne koplingen mellom mannlig ejakulasjon og sprut, gnist, driv, trøkk og styrke går langt tilbake i menneskehetens historie. Ejakulasjon av sperma som bilde på befruktningen av jorda – som en representant for det som utløser jordas – og må det være lov å si, kvinnens – fruktbarhet – er et velkjent bilde i menneskets kulturhistorie.

Med det som bakgrunn kan vi begynne å forstå Eubie Blakes holdning til det som skjedde da hans musikal «Shuffle Along» ble satt opp på Broadway i 1921. Musikalen ses jo ofte på som det som startet «the Jazz Age» – 1920-tallets gale fascinasjon med den nye musikkformen.

Eubie Blake og Noble Sissle, som skrev teksten, kalte musikken ragtime. Men på Broadway ga produsentene musikken en ny betegnelse – et navn som Blake syntes var nedlatende og obskønt. Han ville ikke en gang si det – selv så seint som i 1979 – bare stave det.

Til WNYC/NPRs Tom Vitale sa han den gangen om det som skjedde nesten seksti år tidligere: «… they called it ‘J-A-Z-Z’. It wasn’t called that [by us]. It was spelled ‘J-A-S-S’. That was dirty, and if you knew what it was, you wouldn’t say it in front of the ladies».

Besøkt 50 ganger
Previous post

R.I.P Alexandrakjellern

Next post

Atmosfæriske tilstander med Broen

Johan Hauknes

Johan Hauknes