Pianisten Thelonious Monk (1917-1982), var en av de store stilskaperne i jazzen. Han var inspirert av stride-pianister som Art Tatum, fikk innpass på Minton’s Playhouse (1936), og ble en av innovatørene i det gryende bebop-miljøet.

Thelonious Monk spilte med Dizzy Gillespies band på Spotlite Club da han platedebuterte med Coleman Hawkins i 1944, og debuterte med egen sekstett på plateselskapet Blue Note i 1948. Han var opphavsmannen til en rekke kjente låter som «’Round Midnight», «Evidence», «Criss Cross», «Epistrophy», «Monk’s Mood» og «Crepuscule with Nelly». Våren 1966 var han i Oslo, og spilte en legendariske konsert i Universitets Aula. 

I 2003-2004 spilte den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach med sitt band på jazzklubben A-Trane i Berlin, hvor ideen var å framføre alle Monks komposisjoner i løpet av en klubbkveld. Konserten ble utgitt på trippelalbumet «Monks Casino» i 2005.

Senere har bandet, bestående av trompeteren Axel Dörner, bassklarinettisten Rudi Mahall, bassisten Jan Roder og trommeslageren Uli Jennessen, ved siden av «far sjøl» reist rundt og fremført hele Monk-katalogen ved flere anledninger, blant annet på Victoria i Oslo, og for temmelig nøyaktig 10 år siden gjorde de hele Monk-katalogen i Kulturhuset i Molde.

Og nå er de her igjen, med ny trommeslager, Olie Steidle, men med resten av den tyske utgaven inntakt. De forklarte tidligere på dagen, på «Jazzakademiet» at grunnen til at de har valgt navnet Casino, er den italienske betydningen av ordet. Casino på italiensk betyr at mange ting er blandet sammen. Navnet blir brukt fordi de behandler Monks musikk «som de selv vil». Noen ganger følger de låtene slavisk, mens andre ganger improviserer og «leker» de med komposisjonene, og nesten lager helt nye, «der og da»-låter.

Og vi fikk en perlerad av Monk-låter. Det ville være meningsløst å nevne alle de drøyt 30 låtene fra Monks settliste, pluss standarden «Tea for Two», som bassklarinettisten Rudi Mahall startet i en av sine soloer. Alt gjennomført på en kort time! Dette er et band som har holdt på med denne musikken i en rekke år, og for undertegnede tydet innledningen på at de var litt lei av hele prosjektet. Men det rettet seg etter hvert.

Med over 30 låter på en time fikk vi ikke så mye av hver låt. Og noen låter kom bare antydningsvis fram, og noen ganger inkorporerte de låtene i hverandre, så helheten ble total. Andre ganger la de to Monk-låter på hverandre, noe Monk sjøl også var ekspert på.

Fremføringsmessig synes jeg det låter bedre enn på tidligere konserter jeg har hørt med prosjektet. Spesielt synes jeg trompeteren Axel Dörner var mer «seg selv» nå enn tidligere. Han la inn noen herlige trompet-improvisasjoner som inneholdt alt annet enn det sedvanlige, klassiske trompetspill, innimellom spilte han også tostemt med seg selv, og serverte mye mer av det vi kjenner ham fra andre frittgående prosjekter. Rudi Mahall er den samme som før. Hans bassklarinettspill er rått og heftig, og når han ikke spilte, var han tidvis mer opptatt med å flirte med en dame på første rad enn hva som skjedde i resten av bandet.

Alexander Von Schlippenbach begynner å bli en eldre herre, noe som kan merkes på noe av hans pianospill. Men fremdeles er han Monks store arvtager, spesielt etter at den nederlandske pianisten Misha Mengelberg gikk bort 3. mars i år.

Og bak står Jan Roder med sin bass og ler. Og sammen med Mahall har de en rekke kommentarer seg imellom som jeg tror publikum skal være glade de ikke fikk del i.

Men Monks Casino leverer hver gang, også denne timen i Teatret Vårt. Bandet måtte nå et fly en time etter konsertslutt, og ekstranummeret ble derfor gjennomført på ca. 12 sekunder!

Previous post

Revolt V!

Next post

I parken: Jordheim og Ungdomsstorbandet

Jan Granlie

Jan Granlie