When it’s late in the evening, and I’m on my knees …

Det skulle gå noen tiår ut i karrieren før Kevin Roosevelt Moore (66) og Henry St. Clair Fredericks (75; født 17. mai 1942) fant hverandre. I det herrens år 2017 har Keb’ Mo’ og Taj Mahal blitt til TajMo.

De spiller mest blues, av typen du kan lese ut av ingressen. Det er hjerte og smerte så det holder, akkurat sånn som denne typen blues skal låte. Am I wrong, holding onto you so tight. Men sammen er de mye mer enn streit blues. Tidvis spiller de tilnærma pop, stilig soul, og ja — noe som ligner disco. Rock me to my soul — oh yes, indeed!

Og for et band de har med seg, inkludert trompet og saksofon — og det er et og annet med ferme, svarte kordamer. Det oser sexy av dem — og jeg nekter å bli tatt i noen kvinnesaks-greier i denne sammenheng, idet jeg viser til gårsdagens anmeldelse av Sondre Justad, skrevet av en av Fireflates mange dyktige, unge kvinnelige journalister.

På samme vis som jazz-puristene aldri går lei av å spørre «men er’e jazz?» vil nok blues-puristene i møte med TajMo spørre «men er’e blues?» Det gir jeg jamnt blaffen i, for å være ærlig. Vi snakker kort og godt soul power! Midtveis tilegna de en av låtene til endene som vaka rundt hotellrommet tidlig på morran. Musikk med et bredt smil om munnen!

Dette var en glitrende forestilling, framført i like glitrende omgivelser. Jeg kan faktisk ikke huske å ha opplevd Romsdalsmuseet i en så til de grader glitrende fasong.

Besøkt 6 ganger
Previous post

Vindla i Glaslandet

Next post

Nå kan ikke Bernhoft bli mer proff

Arild Rønsen

Arild Rønsen